Foie Gras Salad

Last night I wanted to make a nice appetizer for a french meal, something that would not take up much time but still be really classy. So I made a foie gras salad.

In the south-west of France the people make hearty salads that can be served as courses in and of themselves. I had bought some smoked cured duck breast (from Birkelundens Lille Ostebutikk), which is nicely served in a salad, so I improvised from there.

You start with lettuce, of course, and I like to have two kinds for variation. In this case, Red Lollo and Romano. Then as it is fall I found some nice crunchy fennel, and blanched haricots verts and the stems of a kind of dark green leafy plant whose name alludes me for the moment. (I got it at a farmers market, kind of an endive-type plant, but a good substitue would be baby asparagus.) This give the salad body. Add the cured duck breast, and a handful of walnuts.

Then the dressing: walnut oil and raspberry vinegar make a fantastic dressing for duck breast, the nuttiness and sharp sweet raspberry taste setting each other off. I added also some chopped garlic and parsley (a classic Southwestern French flavoring) and a dash of mustard.

Mix the salad well, then serve it in nice portions on plates. The foie gras goes on last, so it is prominently displayed. Thinly shave off some foie gras slices (make sure it's cold so it can be easily sliced). Arrange the shavings nicely and generously on the salad.

You can vary this recipe a lot. The essentials are: lettuce, some other vegetable for texture, walnuts, cured duck / foie gras (preserved goose or duck gizzards can also be used), and a nice dressing, preferably with garlic and walnut oil.

The magic bit is when the sweet rich taste of the foie gras offsets the earthy vegetables and the sharpness in the dressing. Magic!

Great little pasta dish

I was hungry and had no clue what to eat today. Actually I had a clue, and it included the spinach that had gone bad in the fridge. But then I discovered a pork chop, and adjusted my recipe. Turned out really well:

Boil water for pasta & cook farfalle, penne or whatever
Slice a pork chop in thin small slices, fry them up in a pan and reserve on a plate.
In the pan, add some oil and fry up a shallot, garlic clove, mushroom and cherry tomatoes in quarters until soft.
Give the pan a splash of white wine, let it reduce a little, then add a teaspoon of mustard
Add a tablespoon of creme fraiche, stir that til it mixes well, then put the pork in it.
Optionally add some chopped walnuts, and let it simmer while the pasta cooks.
Drain the pasta, and right before serving stir some chopped chives into the sauce. Mix it all up.

Yum!

Guigal kveld på Bagatelle

Det var duket for en 2-stjerners kveld. Hellstrøm hadde akkuratt fått tilbake sitt andre stjerne, og Marcel Guigal fra den legendariske Rhône vinprodusenten Guigal var i Oslo. Dette så ut som en helt unik "winemaker's dinner", og jeg hadde meldt meg på sammen med mine matglade venner, tvillingbrødrene Stig og Odd.

Vi kom klokken 19.30 som bedt og restauranten var allerede ganske full. Folk satt sammen ved store runde fellesbord -- dette skulle ikke være noe intimkveld, nei, men en fellesopplevelse. Kjøkkenet hadde smart nok fått folk til å komme til forskjellige tidspunkter slik at man ikke måtte servere alt samtidig til hele restauranten.

Ved inngangen fikk vi et glass Blanc de Blancs NV fra Billecart-Salmon, en fantastisk champagne med ultrafine bobler og en delikat smak. Trolig noe av det beste jeg har smakt ved siden av de beste. En amuse-bouche ble servert, bl.a. med et eggeskal fylt med en gul rogn, laks og en rosmarin-krem. En lett og delikat start på måltidet.

Bagatelle har valgt en meny med enkelthet i fokus. Gode men ikke eksotiske råvarer servert med et par stykk garnityr og litt saus. Det var veldig anerledes fra den forrige kvelden vi hadde ute på Oscarsgate, der rettene var svært komplekse. Denne strategien var viktig for å få vinen og råvarene i fokus, og vise fram at kjøkkenet kunne steke mat til perfeksjon.

Første forrett fikk vi servert med resten av champagnen, en carpacccio på kamskjell med "østersespuma": tynne skiver med rå kamskjell og en lett, litt salt krem i midten. Minte ikke mye om østers, men ga en touch sjø. Ellers var den dandert med olivenolje og sitron, som en ekte carpaccio. Det ble for meg kanskje litt kræsj med den kraftige olivenoljen.

Så kom første vin fra Guigal, og en av de meste spennende for hele kvelden, en Condrieu "La Doriane" 2007. Dette er en enmarksvin fra det lille området Condrieu langt nord i Rhône. I nesen: fedme, bacon, høy og gress. Den hadde en mektig sødme og smak av nøtter. Ettersmaken minnte meg om lavendel-sukkertøy. Vinen var forsåvidt tørr, men assosiasjoner til fedme og sødme var kraftige, mer enn jeg hadde ventet. Man hadde en slags honning-følelse.

Da vi fikk neste rett, sjøkreps med pikant hummersaus, viste vinen seg virkelig fram. Den modererte seg i kraften og smeltet perfekt inn i smaken av mager skalldyr med en smaksrik saus. Også kanskje kveldens beste mat- og vinkombinasjon. For meg som liker spennende hvitviner var dette fantastisk.

Fiskerett var kveite med Robert Blanc-asparges og ansjossmør, et stykke kveite som var stekt til -- og da mener jeg -- perfeksjon. Selv mine venner fra Senja var enig i det. Ansjossmøret var som en tykk saus, nesten en beur blanc, med en liten med tykk aspargesstykke til. Kveldens beste rett, og den jeg husker best. Vinen var Hermitage blanc 2005. Denne vinen kommer ikke langt far Condrieu, men var svært anerledes. Den er en blanding fra flere vingårder og ikke like karakteristisk av terroir. Den lukter litt medisinskap, med eksotiske elementer av aprikos, annanas og urter. Smaken var nesten litt oksidert, som en god tørr sherry, og minnte om gule plommer med god syre. Også en utmerket match til den smørrike sausen. Jeg prøvde Condrieu'en med kveiten og den kombinasjon fungerte ikke like godt -- smakene på mat og vin var distinkte og smeltet ikke sammen. Det var klart at det var viktig med riktig vin til maten her.

Etter fisken er unnagjort var det tide å begynne med den første av 3 Côte-Rotie. Côte-Rotie er betraktet som en av verdens beste viner, og var relativt ukjent inntil nylig, da vinen var et godt kjøp. Prisen er nå høy, prisnivået på de vinene vi drakk var mellom kr 400 og kr 1600. Vinområdet består av to bratte helninger, Côte Brune og Côte Blonde, som produserer hhv kraftige og mer elegante viner. Jeg har ikke hatt anledning til å prøve Côte-Rotie så mye før, så jeg var svært begeistret for å få anledning til å drikke 3 viner side-om-side og lære litt om området.

Den første vinen var Côte-Rotie "Brune et Blonde" 2005, en "standard"-vin fra flere vingårdere fra begge helninger. Nesen består av kirsebær, krydder og violetter. Den gir en solid munnfølelse om litt anonym, og er en god vin, men ikke noe som fremstår som helt unik. Den ble servert med lammebrissel med laurbær. Jeg elsker brissel, og blir alltid skuffet over hvor lite man får servert her i Norge (vs Frankrike). Men god var den, delikat brunet i smør. Vinen var god til, men ikke noe fyrverkeri.

Neste vin var Côte-Rotie "Ch D'Ampuis" 2004
(som ble feilstavet i menyen som "Ambuis" ... skrekk og gru). Now we're talking! Denne vinen har en finesse og kraft som den forrige manglet. Den er fra en gammel chateau til Guigal, som samler druer fra 6 forskjellige vinmarker. Den er intens og parfymert, mer krydder, rips og kirsebær. Den er frisk med en anelse skog (furu) og smaker av kirsebær, plommer og bjørnebær, altsp en kraftig rød-bær smak. Den er svært lang i munnen. Denne er servert med et lite stykke dielam med timiansjy, og vinen går godt til kjøttet som smaker svak av urter.

Hovedretten kommer til slutt med den beste vinen: Côte-Rotie "La Mouline" 2002. Da jeg smakte vinen brukte jeg utrykket til mine nordlanske venner, "Hold kjeft". Viner som disse er vanskelige å beskrive da alt er så integrert, og ingen beskrivelse får fram det fantastiske elementet i vinen. Denne vinen var altså på en annen planet enn de forrige. Elegant, parfymert, en nese som man kunne drukne i. Smaken minner mest om bjørnebær med en anelse krydder. Veeeeeldig lang. En kraftig bombe i en silkehanske. Interessant at den inneholder 11% voigner, en hvitvinsdrue, noe som sikkert temperer syrah-inneholdet. Vi fikk servert med den et stykke biff fra Prima Jæren og sauce bordelaise, en smaksrik biff, å være sikker, men litt seig om sannheten skal frem. Det gjorde ikke noe, vi nøt vinen. Jeg prøvde de forskjellige vinene mot hverandre igjen, en veldig lærerik seanse.

Vi fikk ikke noe ost. En middag uten ost er som en kvinne uten øyner. Skam deg, Hellstrøm.

Dessert var litt artig: "omelette Norvegienne", en liten iskake med merrengs. Den ble servert med en av de beste Sauternes, Climens 2004. En klassisk Sauternes, som var veldig søt med acacia, gress og annanas. Den har en fyldig kropp med smak av lychee, annanas, pære, eple, timian og honning. En kompleks og mangfoldig vin som passer best til dessert -- tipper at den er for søt til å servere med foie gras.

Vi rullet ut og dro bort til Palace Grill Bar for å ta en Armagnac og diskutere kvelden. Uten tvil var dette klassisk Hellstrøm, enkle gode retter med fransk innflytelse. Vinen var topp og kombinasjonen husker vi videre. Men samtidig var arrangementet litt for stort. Vi satt pakket inn med andre mennesker ved samme bord, og alt gikk så fort at servitørene hadde ikke engang tid til å presentere rettene. Det var overhode ikke den personlige servicen som vi var vant til derfra. Som hadde vært greit om ikke vi hadde betalt like mye for denne kvelden som for en vanlig kveld med stor meny og toppviner. Mao. synes i alle fall jeg at Bagatelle kunne ha tatt litt mindre for seansen. Vi diskuterte om vi foretrakk Oscarsgate og sine spennende og komplekse retter. Jeg synes at det er fint å ha alternativer, jeg ønsker ikke at Bagatelle forsøker seg på El Bulli, det ville være feil, rett og slett.

Vi fikk snakket litt med Guigal, som kom rundt til bordene midt under middagen, men som ikke presenterte vinene underveis. Det var en interessant samtale, og han var med på å diskutere tema som hva som karakteriserte Condrieu, forskjellen på Côte-Rotie viner og historien bak eikelagring.

Et lite tips til de som ønsker å prøve Guigals topp Côte-Rotie viner: biffhuset Trancher har Guigals tre toppviner til en overkommelig pris.

Best. Dinner. Ever.

Jeg var i går på restaurant Oscarsgate. Jeg hadde høye forventninger til dette stedet som nylig fikk en Michelin-stjerne, og som satser på en bitteliten sal med en eksklusiv opplevelse. Det er farlig med høye forventninger, for jeg har blitt skuffet mange ganger før. Men ikke denne gangen -- opplevelsen overgikk mine forventninger, der hver eneste munnfull var en overraskelse og en glede. Menyen var fylt med humor og glede, og vi ble tatt svært godt vare på av staben. Det var ikke mindre enn 2 vinkelnere fordelt på 8 bord. Og det lille kjøkkenet var så fult av kokker at det så ut som det ikke var plass til å bevege seg der inne.

Salen er som sagt liten og intim. Når man kommer inn ser man hele salen, som besto i går av 7 bord siden to bord var satt sammen for et "stort" selskap. Det var nesten litt trangt mellom setene, men vi klarte oss fint, og ble tilbudt en aperitif med en gang, som ble naturligvis en kir royal. Noen meny fikk vi ikke se -- det var kveldens 11-retter som gjaldt. Eneste valg var om vi skulle ta vinmenyen med 5-6 viner i glass eller velge fra kartet. Vi brukte god tid å lese gjennom vinkartet, som hadde et godt innslag av franske viner, mest klassiske viner fra Burgund og Bordeaux, samt en del fra Tyskland og Italia. Ikke et veldig innovativ vinkart, men solid. Mange av vinene var dyre, men her fantes det også noen helt legendarsike årgangsviner til en (i forhold til vinen) overkommelig pris, som en Ch Cheval Blanc 1982 til kr 5000. Det er klart at hvis jeg ønsker å feire med en slik vin en gang at dette er stedet å dra.

Vi valgte ikke en av de dyreste vinene, men ble inspirert av en av vinene på vinmenyen til å velge en god moden Riesling fra Pfaltz som hvitvin og så snevret vi ned rødvinsvalget til en Volnay fra Montille i 2004. Vinene skulle passe til mange forskjellige retter, og ideen var at en Riesling med litt sødme, friskhet og mineralskhet vil tåle litt av hvert, og at en Volnay med en kombinasjon av delikat silkemyk frukt og samtidig struktur ville klare det samme til både brissel, pizza og vilt.

Vi fikk 16 "retter", noen store og noen små. Da vi satt oss ned fikk vi men en gang med vår kir en liten skål med popkorn med trøffeldipp og litt fritert "chips". Allerede var det to kjennetegn på hva som skulle komme. Det var brukt mye "pop mat" med en humoristisk vri. Vi fikk i løpet av kvelden ikke bare popkorn, men fish & chips, hamburger og pizza. Jeg har lenge drømt om å gjøre slik mat som en del av en gourmetmeny og de klarte det her utmerket -- det gjorde middagen morsom. Og så var det trøffel overalt. Svart og hvit trøffel, fra Périgord og Alba, fersk og aromatisk.

Da vi finleste vinkartet fikk vi et stativ med små bite-size retter: kjegle med laks, litt rogn, en liten "skagentoast" og en bit med gele fra oksehalesuppe. Etterpå da vi ventet på første "offisiell" rett kom den siste appetittvekeren: en skål med 4 skiver sylte, knekkebrød i en miniatyr "bag" og smør. Det var deilig sylte og et av de få tegn til jul i menyen.

Så kom den første retten. Den er så kompleks at jeg klarer ikke å beskrive alt, men den besto av salmalaks på to måter, carpaccio og posjert på 32 grader, men fusion-tilbehør av soya, wasabi, vårløk og litt rogn og skum. Jeg var midt i en historie da jeg gaflet i meg den første biten og måtte bare slutte å snakke. Munnen min ble vekket av mange friske flott smaker, der det var både konsistens av knas og mykt, og mye krydder uten å være overbærende. Et annet tegn fra hele kveld: alt var på egget mellom balanse i smak og stoppet like før det ble for mye.

Neste rett var en strandkrabbesuppe med kamskjell. Vi fikk boller der kamskjell og risoni var skjult under et wanton-teppe, toppet med salat med svart trøffel, og en liten mugge suppe ved siden av, som vi selv helte over. Dette var kanskje kveldens topprett. Aroma av en deilig mild kraft av krabbe med trøffel var vidunderlig, og det viste seg og være 110% match med vår Pflatz riesling, særlig her som modenheten i form av litt petroleum fram og smeltet inn i smakene. Under wanton-noodelet var det en utrolig smaksrikt kamskjellskive. Her var det noen som forstå smakskomponenter så godt at de kunne kombinere så veldig mange elementer uten at det ble et problem, men heller en helhet. Mesterlig.

Glemte nesten at torsken ble servert med fish & chips. Litt fritert fisk i en egen skål med dipp og litt friterte potetskiver. Utrolig morsomt. Elsker fish & chips!

Så kom en bitteliten rett -- litt røkt ål med beluga kaviar i en suppeskje. Jeg elske ål og det var en deilig kontrast. Så kom torskeretten. En perfekt stekt torskebit med flotte grønnsaker: gulrot, erter, jordsjokk. Flott å få litt grønt her. Det hele var dekket med litt skum og forskjellige komponeneter som jeg ikke klarer å identifisere, og til slutt litt hvit trøffel. En himmelsk aroma og frisk mellompunkt i måltidet.

Etter en liten pause og med nå rødvin i glasset, fikk vi kalvebrissel. Jeg elsker brissel, og her fikk vi det servert på et spyd med litt potet, sjy og pynt. Igjen så er det vanskelig å huske alt som var på tallerkenen, men det gikk ned rimelig kjapt, alt var så godt at man ville ikke nyte maten, man fikk lyst til å bare jafse det ned! Min eneste kritikk her var at jeg ville at et større stykke brissel, men på den andre siden da hadde vi kanskje ikke overlevd kvelden.

Jeg har ikke nevnt smøret. Vi fikk underveis 2 typer smør: pisket fransk smør og foie gras-smør, med finger salt i to varianter: vanlig og med oliven. Nice touch.

Nå kom det pizza! En lun liten pizza på tallerknen som hadde mozerlla, pata negra, og selvfølgelig trøffel. Artig om ikke så mind-blowing som de andre rettene.

Nå begynte vi å faktisk bli ganske mette. Godt at bare "hovedretten" var igjen. Servert med litt selvironi med store lokk som ble løftet fra tallerknene. Her var det reinsdyrfilet, en liten "reinsdyrburger" med foie gras (min egen spesialitet!), litt foie gras og litt grønnsaker som tilbehør. Kjøttet var bare en liten skive, men vi hadde ikke klart mer, og du verden slik den smeltet i munnen. Her kom Volnayen virkelig til sin rett. Der de andre rettene var servert med litt "kaotisk" preg på asjetten, var elementene her lagt i mer av et geometrisk mønster, en interessant kontrast i seg selv.

Vi var klare for ost og dessert. Men her kom den eneste nedturen, i alle fall for meg. Jeg elsker ost, og fikk en liten skål med smeltet Comté "fondue" og Roquefort-sorbet. Hmmf. Jeg liker ost, og da mener jeg ren ost. Jeg vil ikke ha den smeltet og fryst. Jeg sa fra til servitøren var bare for å gi litt konstruktiv tilbakemelding, og da spurte ham med en gang uten å blunke om vi ville ha et ostefat. Vi kunne jo ikke si nei til tilbudet. Vi måtte vente lenge, tror jeg fordi de måtte temperere ostene fra kjøleskapet. Men når de kom fikk vi 4 deilige franske oster, med litt bite! Puy L'Evêque, en Pyrenee-ost, Epoisse og Roquefort. Så fikk vi skreddersydd til vårt ønske noe som ikke var på menyen og magisk kom frem, det var service det.

Til ost og dessert valgte vi en 1990 Tokaj fra Royal Wine Company, en deilig kraftig søt vin med noe tørket fruktpreg men ikke for mye "sherry"-smak. Desverre etter å ha skjenket 3 glass, var det et uhell, og flasken sank ned i isbøtte slik at den ble utvannet. Kelneren forklartet litt flaut situasjonen, og jeg ba jo om en ny flaske. "Om det hadde vært noen igjen..." lød svaret enda flauere. Vi beholdt Tokajen til første dessert og fikk en annen vin på huset til siste. Tragisk å ødelegge en god vin men godt løst.

Dessert var først en kombinasjon av sitronkrem, urte- og eplesorbet og kjeks. Party i munnen. Neste dessert var sjokolade. Her har jeg høye krav. Det var et sjokolade "egg" som man måtte slå med skjeen, som da var fult av flytende deilig kraftig sjokoladekrem. Det var bare fantastisk, og viste meg at de på kjøkkenet også forsto seg på sjokolade, ikke en liten kunst. Her fikk vi en rød Passito fra Piemonte, en fruktig og søt rødvin som ikke var enestående men som passet godt til.

Huff. Kaffe, og petits fours, som ble servert på et sjakkbrett. Humor til det siste. Vi var en av de siste til å dra, og det var årets siste kveld, slik at kjøkkenpersonalet begynte å feire litt juleavslutning selv. Mette og overveldet, vi spaserte hjem der vi måtte forfriske oss med litt Limoncello. Med meg hjem fikk jeg en liten gavepose med litt gravlaks. Den har jeg nå spist til frokost...

Var det den beste middagen noensinne? Kanskje ikke, men i alle fall en av dem. Og i alle fall den beste i Norge. I min bok overgikk dette Bagatell, og kan bare sammenlignes med Solvold der jeg har også fått flott komponerte måltider. Det var ikke et svakt punkt, ingen rett som bare var "så som så" og ingen problem med servicen som ikke lot seg løse. Dyrt, men verdt hver eneste krone. Jeg gleder meg til å se at de får Michelin-stjerne nr 2, og å dra tilbake et par ganger i løpet av neste år for å oppleve variasjon in menyen.

Vinsmaking: engelske Bacchus 2005

Beaujolais Noveau

Eat like the Romans

I was lucky enough recently to be invited on a trip to Rome by a fantastic group of people who I hardly knew, but you can be rest assured got to know pretty well in the course of the long weekend! Always central to my travels is sampling the food, and Rome was no exception. The challenge when visiting a bit city like this is twofold: there are a lot of tourist traps and you might not easily find local food, but food from all over the country.

After a trip to the Coloseum, we had lunch at the Pantheon. This restaurant in this very touristy area was certainly not the best, and they did cheat me into giving a double tip, but the pasta was decent. I had a Spahgetti Scoglio (I think -- my Italian is horrible) consisting of les fruits de mer (my French is better), i.e., shellfish, with spaghetti tossed in olive oil, chili, parsley and garlic. Cooked al dente, it was a nice fresh tasting dish for an early lunch.

On our way to meet the others in the group, I jumped into what looked like a promising gelato place. Now Rome has lots of gelato, or ice cream, but this was utterly fantastic. The best. Ice. Cream. Ever. I had a pistachio, which was obviously not colored but had a nice grey-green color, fully nutty taste and creamy consistency that was perfect. My attempts later to find the place (between Pantheon and Piazza Augusto) were in vain, so I must have dreamt it. Despite the picture.

My group was settling down for a second lunch, while I decided to go shopping and dragged along a couple of the girls. We bought lots of nice clothes, saw a beautiful fountain, the spanish steps and had cappuccinos. Later in the evening we all ate a a great restaurant called simply 59, at 59 Via Brunetti. The focus here, as in lunch, was seafood which is important to the Romans. Anti-pasti and an artichoke lasagne was followed by sea bream with a kind of fresh tomato sauce. We struggled with the wine choice but settled on a red Dolcetto for the fish which worked out great.

The next day, hungover as I was, we had coffee at a café at Piazza San Lorenzo, and lunch at a really great restaurant, "Gusto", again at Piazza Augusto Imperatore. The atmosphere was modern and white with popular music coming out the loudspeakers. The waiter with the big arm tattoo really sounded like he was in charge (maybe he was) and knew what he was talking about. He learned our names so he could address us individually! I asked about the best pasta, and he knowingly recommended the "warm spaghetti salad with marinated sea bass", which was a surprisingly unique dish. It was colorful, with a perfect balance of pasta, vegetables including diced peeled tomatoes, cabbage and carrots, and little fish bits. A great but not too filling lunch, so I had room for the luscious tiramisu.

On the way back from lunch I visited the Castel S. Angelo, and found a great little market with a small food stand from Puglia. The young man there did not speak much english but was friendly and helpful. I tasted all his sausages and cheeses, and found something odd, long and flat wrapped in vacuum packing. I asked what it was and he did not know the english word for it, and asked all the passers-by. No one knew (presumably there is no english translation for this speciality), but one older man looked at me intensly and said "Bene! Bene!" an made smacking noises with his mouth. So how could I not buy it? It seems to be some kind of cheese wrapped in speck which can be eaten as is in slices or fried in a pan. Look forward to trying it. Also about pasta and a big jar of anchovies. Yum!

Dinner was salami sandwiches consumed before the violent football game (enough said about that). To calm my nerves after watching crazy Italian football fans clobber each other, we went to a wine bar "Enoteca Antica" which had a delicious Nero d'Avola. I ordered Pizza Capprioccioso which had ham, mushrooms, artichokes, olives and boiled egg. The teasing about my taste for egg on pizza never ended. But damn, it's good!

The last day we had a nice lunch again at the Pantheon, on the other side, where I tried another dish which was new to me. It was paper-thin sliced beef cooked in olive oil, garlic and chili. The first mouthfull got a chili straight down my throat and I nearly choked on it, but after that it became more palatable! :-)

So there you have it, I felt like I got a lot of nice Roman food: street food and restaurant food, regional food, pizza, pasta and seafood. Delightful!

Cloudy Bay on a Sunny Day

Neste stopp Paris!

Jeg gleder meg veldig til min tur til Paris i morgen! Jeg skal være der søndag og mandag for å besøke SIAL messen, en av verdens største matmesser. Der skal jeg besøke både mine nåværende leverandører, samt kanskje finne noen nye muligheter. Jeg regner med mye god mat og vin.

Jeg kommer med oppdateringer fra Paris og jeg håper litt video også!

Vinsmaking av La Pojo fra restauranten Baltazar

Jeg var på Baltazar og smakte på "La Pojo" 1997, fra Allegrini. Vinen er laget i Valpolicella av Corvina druen. Den hadde en kraftlig men ren smak som minnet meg litt om en Cahors, og litt om Chateauneuf. Vinen er ikke tilgjengelig på Polet, så dra ned til Baltazar og bestil den da vel!