Sjøbbli

Jeg var heldig nok til å komme inn på Apéritifs Chablissmaking på mandag. Hervé Tucki fra La Chablisienne var tilstedet og serverte 9 flotte viner, fra en enkel burgunder til en årgangschablis i magnum.

Jeg minnes om supermarkeder i USA der hele vindelen er delt i to: Burgundy (røde) og Chablis (hvite), uttalt "shublee". Navnet Chablis har blitt så vanlig at den mister nesten sin identitet. Det gjelder kanskje enda mer Chablisdruen, chardonnay. Derfor er det flott å få et dypdykk i opprinnelsen til chardonnay.

Istedenfor å skrive ut alle notatene mine, vil jeg bare gi noen generelle inntrykk. De yngste og rimeligste chablis-vinene var som ventet: mineralske, syrlige (friske) med mye sitron, lime og litt ananas (fra eiklagringen). Sånn vin som nesten smaker som østers. Gir man selv disse enkle vinene noen år på seg, og så utvikler de litt kraftigere, mørkere aromaer. F. eks. lakris og til og med litt bensin (som riesling), og spesiel noe som minner om blodappelsin og grapefrukt -- sitron og limearomaer har rett og slett fått litt mer tyngde.

Videre til 1. cru (Mont de Milieu, Forchaume) og grand cru viner (Genouille, Les Preuses) så får man en bedre balanse mellom det friske, mineralske og limeaktige på den ene siden og den "mørke siden" fylt med krydder, vegetabilske aromaer (litt kål, litt sopp), og blodappelsin. Genouille hadde en litt søtlig, nøtteaktig aroma. Fourchaume var en ganske krydret vin, i alle fall i sitt 1997-utgave. 2002 var friskere, og skal være et fantastisk år å lagre.

Så var det Les Preuses. Oh my god. 2000 var god, litt mango, hud og grønnsaksaroma men med en frisk ren stil i smaken. Men så var det 1997 i magnum. Og så hadde man alle de samme elementene som i 2000, men de hadde smeltet sammen, slik at man kunne ikke plukke ut en og en komponent lenger. Det var bare en fabelaktig helhet, og jeg hadde ikke lenger ord til å beskrive den. En av de beste vinene jeg har drukket.