Armagnac-dagen

I dag føltes som litt ren ferie. Jeg bestemte for at i dag ville være "Armagnac-dagen". Her er jeg midt i Armagnacdistriktet og kan bruke en hel dag på å utforske det som jeg kan trygt kalle min yndlingsbrennevin.

Dagen startet med frokost på bar. Frokost på hotell er ganske dyrt, og for et par vesle euro får man det man trenger her: en sterk espresso og en criossant eller stykke baguette. Jeg dro til baren der jeg satt dagen før og drakk en liten floc de Gascogne på ettermiddag, og satt ved bardisken men jeg nøt frokosten min. Det er en helt alminnelig, nesten stereotypisk fransk bar. Bardama kjente alle (hun kjente til og med meg igjen), og da folk kom så fikk de enten automatisk det de skulle ha eller spørsmål om "comme d'habitude", eller "det vanlige?" Det vanlige for noen var café, for andre var en kald pils eller et glass floc. À chaque son gout.

Da gikk jeg bort til Armagnacmuseet i Condom. Da jeg leste om dette i Michelin-guiden skjønte jeg at jeg måtte besøke byen. Museet var ikke overbefolket--da jeg kom så sto det en lapp der det sto "Straks tilbake" på en stengt dør, 5 minutter etter åpningstid. Men jeg kom inn etter litt venting. Museet ligger i biskopens residens, eller en del av den. Den inneholder mange gamle verktøy for avling av druer, ploging, og til slutt også destillering, med litt film og litt info langs veien. Bra men ikke revolusjonært.

På vei tilbake fra museet fant jeg en slags butikk jeg aldri hadde sett før, en "librarie salon du thé", dvs bokhandel café. Ja da, noen bokhandler har en cafédel med en caffe latte-maskin, men dette var en 3-etasjers hus med mange små rom fylt med interessante bøker -- om mat, liv, helse, til barn, på engelsk, på fransk -- og bord der man kunne drikke en kaffe og browse bøkene. Jeg hadde sett en bok i vinduet som jeg ønsket meg, "Bestemors oppskrifter fra Gascogne", som hadde flotte gamle bilder og autentiske regionale oppskrifter. Og jeg fant en bok med franske desserter fra hele Frankrike. Naboene mine kan glede seg neste gang jeg lager mer kake enn jeg orker å spise. :-)

Jeg bestemte meg for å spise middag picnic-stil i dag, og gikk til innkjøp. Det var et flott lite butikk med de ferskeste frukt og grønnsakene der jeg kjøpte litt melon og tomat, så til ostebutikken som hadde oster og skinke, samt bakeren. Da jeg var ferdig var klokken nesten 12, og jeg dro av sted til en liten by som het Larressingle.

Larressingle er "klassifisert som en av de vakreste landsbyene i Frankrike" i følge brosjyren. I tillegg har de en Auberge som er anbefalt i Michelin, så jeg dro dit først. Jeg orket ikke så mye mat så jeg bestilte bare en rett -- men for en rett. Poule en pot er kylling fylt med altmuligrart som er kokt i kraft sammen med grønnsaker. Jeg fikk et stort lår med en farse som besto sannsynligvis av lever, annen innmat, skinke, urter, løk og kanskje litt rillettes e.l., sammen med kokt gullrot, potet, løk og sorrel (som ligner på spinat). Det var deilig, og en skikkelig tradisjonell Gascogne-rett som jeg hadde lest om på forveien. Henry IV av Navaronne hadde en gang lovet at Frankrikes befolkning skulle få "en kylling i hver kasserolle" som betydde en slutt på sulting og fattigdom, men det var denne retten han henviste til når han sa det. Til dessert var sviske- og armagnacis på menyen, som jeg ikke kunne motstå midt i Armagnacdagen min.

Larressingle, for å komme tilbake til den, er nesten en kunstig by. Den er svært gammel og navnet kommer fra ca år 1000 da Romerne regjerte over byen. Den har hele byvegger som fortsatt står og en kanal rundt byen som ikke er fylt med vann i dag. Men for ca 100 år siden flyttet de siste innbygerne ut, og det som er igjen er restaureringsarbeid. Det er en chateau midt i "sentrum" som lager Armagnac, og en liten kirke. Kult å fantasere om middelalderkrigene som fant sted her, men ikke mye å se på i dag.

Fra Larressingle til dagens første Armagnac-besøk: Chateau de Cassaigne. Det er en flott gammel chateau i byen Cassaigne som er restaurert og har en ganske flott utstilling med informasjon om regionen, historie, chateauet, og selvfølgelig produksjon av Armagnac. Egentlig bedre enn Armagnacmuseet i Condom, og inngang her er faktisk gratis, selv om man føler at man bør kjøpe noe på slutten etter man få smake på varene. Det nest beste man ser er et ordentlig middelalderkjøkken, med to ovner, krommet tak og mye artig utstyr. Det artigste er "chai"en, eller kjelleren der fat med Armagnac lagres. De lagret noe her og noe i byen i en annen chai (uttales "tsjei"). Svære fat ble brukt til sprit som ikke skulle lagres, men brukes til floc e.l., og mindre fat til lagring i opp til 40 år. Her var det også et eget rom som het "Paradis" som inneholdte mange rare runde gamle flasker. Det var her kuriositetene endte opp, skikkelig gamle Armagnacer som måtte tappes fra fatet. (Visst fordi etter 30-40 år på fat taper faktisk spriten kvaliteten, og den må tappes for å beholde sin karakter.) Jeg smakte med store forventninger etter å ha sett alt dette og ble rett og slett skuffet. Jeg smakte først en helt ung klar Armagnac som selges som eau-de-vie og som ikke har blitt fatlagret. Så en 6-år gammel og så en 18-år gammel Armagnac. Progressjonen var interessant men smaken var for enkel for å forsvare prisen. Lite preg av frukt, og noe litt rottent i bouqeten, gjorde at jeg kjøpte en flaske hvitvin for å drikke samme kveld og takket for meg.

Jeg måtte jo finne en god Armagnac, så jeg prøvde neste chateau på listen, Busca Maniban. Den lå nær en foie gras produsent der ingen var hjemme. Jeg kjørte inn til Busca, til et flott svært slott med en ringeklokke som virkelig var en klokke man ringte. En gammel dame bøyde seg ut vinduet og ropte "vi kommer!" Det viste seg å være eieren i en lang linje med eiere i samme familie. Jeg ble møtt av en dame som var ca. samme alder som meg, som for 6 euro kunne vise meg rundt chateauet. Det var et flott sted som hadde blitt nylig restaurert og pusset opp for ganske mange penger, noe annerledes enn de ruinene man er vant til å se rundt omkring. Jeg fikk se mye av huset min lite av Armagnac-produksjonen, desverre. Men i smakingsrommet fikk jeg smake på en "vanlig" 18-åring og en årgangssprit. Den vanlig hors d'age var rik på smak, med litt men ikke fremtredende sviske, karamell og litt krydder og vanilje. Så pekte hun ut to årgangsviner, 1985 og 1974. Hun forklarte at hun serverer 1985 til folk som ikke kjenner Armagnac, og 1974 til de som vet hva de drikker, og jeg skulle smake på 1974 da så klart. Jeg har en ganske trent smakssans etter hvert, og kan smake nesten akademisk. Men når jeg får noe i munnen som er overraskende god, så merker jeg det desto bedre. Jeg fikk nå en slik opplevelse. Karamellkarakteren var fremdeles der men integrert med resten av smakene, litt frukt, krydder og det franksmenn kaller rancio, som ligner på citrus. Wow, det var Armagnacen jeg skulle ta med hjem. Damen ble imponert over min smaksbeskrivelse, at jeg visste hva rancio var (som jeg lært på forrige besøket for 1 time siden) og at det matchet så bra de offisielle smaksnotatene, "fasiten".

Etter litt mer omvisning var jeg klar til å dra tilbake. Jeg dro innom foie gras produsenten igjen og de var hjemme, men klarte ikke å få nøkkelen inn i inngangen til utsalget, så jeg fikk noen produkter bært ut til meg ved innkjørselen. Jeg kjøte litt foie gras de canard entier, for å sammenligne det som lages i Gers med det som lages andre steder. Så kjørte jeg forsiktig hjem til hotellet.

Kvelden besto av picnic med melon, skinke, godt brød, ost og moreller, med en flaske hvitvin og en god bok. Til slutt spurte jeg i hotellresepsjonen om de hadde Armagnac. Jo da, hvor gammel skulle jeg ha det? Hvor ellers vet resepsjonisten så mye om Armagnac enn i, tja, Armagnac?