Starten på en reise: La grande aventure d'Erling

Jeg er i Frankrike igjen, og setter ut denne gangen på en litt lenger reise en vanlig. Istedenfor å besøke alle mine forretningskontakter i en reise, tar jeg et par besøk på to forskjelige steder og bruker dagene ellers til å oppdage mer av dette området som jeg har blitt så glad i: Sørvest-Frankrike.

Tidligere har jeg bodd hos mine venner i Sarrazac og utforsket området fra Brive i nord til Dordogneelven og Cahors i sør, og så langt øst som Sarlat. Det utgjør deler av Périgord, Quercy og Corrèze, men er i seg selv et begrenset område. Når mange tenker på dette hjørnet av Frankrike, tenker de ofte på Gascogne og Pyreneene, i tillegg til Langudoc. Sistnevnt besøkte jeg ifjor med et lite besøk til Toulouse, men de første to skal jeg reise til nå.

Fra Bordeaux til Périgueux
Norwegian har heldigvis begynt med flyvninger til Bordeaux, og derfra er det mye lettere å kjøre til Quercy-området enn det er fra Paris. Og der startet reisen min i dag. Men så tidlig om morningen! Flyet gikk kl 7. Og til tross for at jeg sto opp halv-fem (uff da!) og kom til Gardermoen like før 6 var jeg presset for tid. Køen til Norwegian var kjempelang, da de har tydeligvis lagt om mange flyavganger søndag tidlig, sikkert for å betale mindre i flyplassavgift. Jeg plasserte meg selv i køen, og lurte på om det kanskje var noen innsjekkingsmaskiner, men så ingen og bestemte meg for å bli stående der. Det var nesten. Da klokken var 06.30 stengte innsjekkingen for flyet mitt, og jeg sto fortsatt i kø foran en 20-talls mennesker som alle sammen skulle til Dubrovnik samtidig som jeg skulle til Bordeaux. Etter litt tigging om å gå foran i kø og litt fram og tilbake (de måtte åpne innskjekkingen igjen) ble jeg sjekket inn. Jeg var rimelig heldig med køen foran sikkerhetssjekken, og hoppet foran alle som skulle inni i porten til utenlandsdelen av flyplassen. Klokken var kvart på, og jeg måtte kjøpe noen gaver til de jeg skulle besøke og fikk så vidt tid til det, før jeg løp på flyet. Jeg var like spent på om bagasjen skulle komme frem sammen med meg, men det var ingen grunn til å bekymre seg over. Endelig var jeg fremme i Bordeaux, hadde funnet leiebilen, og kunne suse av sted.

Første stopp var byen Périgueux. Som hovedstaden til området Périgord har jeg lenge følt at jeg burde besøke denne byen. Jeg bestilte et rimelig hotel ved togstasjonen og skulle gå rundt byen på en stille søndag. Først var det lunsj. Siden dette er egentlig en mat-blogg skriver jeg en del om maten jeg spiser på turen! Hotellverten anbefalte et lite sted nedover gaten som het Le Midi. Jeg trodde han prøvde å si meg at de serverte lunsj bare "midi" eller klokken 12 (for jeg har vært ut for det før!) og klokken begynte å nærme seg ett. Men jeg forsto tilslutt at det var navnet på stedet, og gikk 50 meter nedover gaten. Jeg fikk et bord utenfor mot den intetsigende togstasjonen og ble møtt av en hyggelig chéf. Menyen var helt standard for Périgord, en 14 euros søndagslunsj med retter som melon, paté, confit og biff. Jeg var fristet av redikker med smør, en spesialitet fra området, men ønsket heller å smake forskjellige "patés des maisons" under turen, og så valgte denne og grillet pølse med poteter. Pateen var en stor skive med mye kjøtt, helt ok smak, med svært godt tilbehør. Noe syltet og grønt som jeg ikke klarte å identifisere samt en skikkelig deilig løkkompott. Kompotten var søt og gul i fargen, og jeg spurte om den var laget med Sauternes eller en annen søt vin. Neida, den var laget kun med løk og sukker men med en dråper Grenadine for å sette farge. Det var godt uansett. Pølsene var skikkelige kjøttpølser og potetene var stekt godt i gåsefett, hvitløk og persille. Det var nesten som å komme hjem! Jeg tror at sjefen begynte å like mine spørsmål for han spurte om jeg ikke ville prøve sitronterten som ikke sto på menyen. Det var klart han var stolt av denne, og av god grunn. Fin balansert sødme og syre, med en eggekrem-aktig sitronfyll og delikat bunn. Han kom tilbake flere ganger for å spørre om ikke jeg likte den...

Périgueux
Etter en liten sieste (jeg hadde tross alt stått opp halv-fem om morningen), var jeg klar til å se Périgueux. Det var søndag, og byen var stille, nesten litt mistenkelig stille. Butikker var for det meste ikke åpne, men det var heller ikke så mange turister. Men det er kanskje tidlig ennå for turistsesongen. Hotellet lå litt utenfor gamle sentrum, og jeg gikk langs en gate som het Rue de Gambetta, som hadde den dagen et stort bruktmarked. (Jeg spurte i resepsjonen om det var et marked jeg så der, og de sa neida, det var bare brocade, et ordentlig marked var noe annet! Périgueux skal være et skikkelig markedsby (og da snakker vi om mat og foie gras), men jeg får ikke oppleve det her på denne turen.) Bruktmarkedet fristet med leker til sønnen min, artige gamle glassflasker, askebegere og plakater, og messingkasseroller, men jeg holdte igjen, jeg har jo tross alt nettop begynt turen, og sparer dessuten ekstra bagasjeplass til vin jeg skal kjøpe på veien.

Når jeg kom til gamlebyen var det en fin sti jeg kunne følge, men noen artige skilt langs veien, noen på engelsk, noen på fransk. Min "grønn guide" fra Michelin viste også veien langs denne stien, med fine kommentarer langs veien: en gammel dør her, en liten slott der. Jeg så huset til en berømt patéchef. Bare i Frankrike ville det være en turistattraksjon! Gamlebyen var stort sett bygd av granittstein, noen nye og noen gamle, og ga stedet en gråfarge. Det var fine åpne plasser overalt, der det var små kafeer og restauranter, eller bare "bakgårder" som man kunne vandre gjennom. Det mest spennende var katedral St. Front, som er bygd med typisk Périgordine arkitektur, dvs nesten mooriske domer, og var forløperen visst nok til Sacre Cœur i Paris som ble tegnet av samme arkitekt. Da jeg gikk inn i kirken holdt et flott kor på å øve, selv om jeg så ingen til stedet. Det var likevel korsang i luften, som bare fylte hele lydrommet som en spøkelse. Det var så nydelig at jeg bare satt ned med øynene lukket og hørte på.

Restaurantvalg for kvelden måtte jeg også gjøre, og jeg hadde markert på kartet mitt hvor alle anbefalte steder fra Guide Michelin og Gault-Millau befant seg. Desverre er guidebøkene mine fra 2002 og flere av stedene var ikke der lenger eller hadde skiftet navn, ellers så var mye stengt på søndager. Jeg endte opp på et svært hyggelig sted med utendørsservering på Place Marché au Bois (lurer på hva slags marked det var?) som het rett og slett Café de la Place. Det var uformelt, og hadde mine favoritter på menyen. Jeg vaklet mellom snegler og kalvebrissel, og valgte det siste. Fra en slik café kommer god mat i store porsjoner som ikke er overpyntet som på gourmetrestaurant. Kalvebrisselen var brasert i en lett brun sky med hvitløk, sjallotløk (tror jeg) og persille, og servert med mer gyldenstekte poteter i gåsefett. Brissel har en nøtteaktig mild smak og nesten tofu- eller osteaktig konsistens, og denne var svært god. Det var bare så mye av den at jeg nesten ikke klarte å spise opp! En lett og nedkjølt rødvin på karaffel gjorde susen. Og heldvis hadde jeg en egen mage til isdesserten....

Périgueux virket for meg som ingen storby, heller en liten middelalderby med mye bebyggelse rundt det. Selv om det er en del administrasjonssenter der, får man ikke på langt nær følselsen om å være i en by som Toulouse, for eksempel. Det var et sjarmerende sted, om ikke litt kjedelig, men godt å kjenne.