Fra by til fjell

Denne dagen kunne jeg forlate Pau og finne veien til Pyrenee-fjellene. Det var ikke alt for trist å forlate storbyen. Jeg foretrekker virkelig små landsbyer, steinhus og vingårder til traffikk, fancy restauranter og masse mennesker, i alle fall mens jeg er i Frankrike. Veien ut av byen var litt kronglete, men det var søndag formiddag så trafikken var ikke så ille.

Bare etter en halvtime var jeg ute i Jurançon-området. Det var noen få vinranker og skilt mot vingårder men det var ikke tett med dem. Jeg kjørte forbi byen Gan til en av de få vingårdene som tok imot besøkende på en søndag, Domaine Lapaty. Jeg kjørte opp en svært bratt vei til et vakkert hus med blåmalte vinduer, noen bur med kaniner, høns og ender og en bjeffende hund. (Alle disse steder har hunder som blir svært begeistret ved besøk av fremmede. For en med hundeskrekk er ikke dette lett.) Døren til låven som var kjeller og tydeligvis utsalgssted var halvveis åpen men ingen var der. Etter et par "bonjour" ropt høyt og tydelig kom en eldre dame, eieren Irène Guilhendou, skittent fra hagearbeid og hilste på meg med et stort smil. Vi tok hverandre i albuen, og så gikk hun inn og skiftet. Når hun kom ut igjen fikk jeg gå inn og smake på vinene.

Damen hadde en fransk aksent jeg aldri hadde hørt maken til. For det første brukte hun ikke den typiske franske skarre-r, men rullet r-en tjukt på tungen. "eng"-endelsene var mange, og hun forsto f. eks. dårlig når jeg spurte om druene var høstet for hånd, "main" (ut. "mæ"), og gjentok og sa "mæaanng". Men hun var svært vennlig og pratsom, og selv om jeg forsto bare halvparten var det flott å kunne møte noen på den måten. Jeg smakte på vinene fra forskjellige årganger og forskjellige drue-sammetninger: petit maseng ("mæasannng"), gros maseng og corbu. Stilen her var en lettere, fruktigere og mer druepreget Jurançon enn jeg var vant til, men god. De eldre årgangene (2001, 2002) var allerede mer integrerte og svært gode til en aperitif. 2003 var etter det varme året svært up-front og fruktig men med lite struktur og syreinnhold bak. 2004 og 2005 var for meg for druesaftaktige ennå.

Jeg ble vist rundt vingården etter at jeg spurte hvor vinrankene var, og kunne se plantene plantet i en stor helning, alltid mot sør for å få mest sol. Hun pekte ut steinen i jorden og sa at den hadde mye å gjøre for vinens smak og terroir. Så så hun svært bekymret ut, og så ut mot neste bakketopp, der det var installert en helt ny mobiltelefonmaste. Det var kanskje godt nytt for de som bodde ut på landet å få bedre dekning, men hun var overbevist at den skulle gi henne hjernekreft. Vi fortsatte å prate om flysikkerhet, om terrorisme, om været (veldig viktig for en vingård), og så sa jeg takk for meg og dro med en flaske 2002 i hånden.

Klokken var passert tolv allerede, og selv om jeg ikke var så sulten, viste jeg at jeg måtte få i meg lunsj, siden det var fortsatt langt igjen til destinasjonsstedet Les Aldudes i fjellene. Jeg var ennå usikker om jeg skulle kunne få tak i middag senere, for mange restauranter her holder stengt søndag kveld (etter den store søndagslunsjen). Jeg kjørte gjennom et par småsteder og endte opp på Lacommande, et sted oppkalt etter det 1000-år gamle kirkebygget "La Commanderie" som lå der. En hyggelig vert på La Vielle Auberge tok meg imot, og serverte meg foie gras (en landelig og enkel, godt krydret utgave med epleconfit), lammebrissel (første gang jeg har spist brissel av noe annet enn kalv, servert med steinsopp og godt stekt i hvitløk) og husets kake som lignet på bløtkake på en prikk. Før maten fikk alle en "smak" av garbure Béarnaise, den lokale suppen, som var en svær bolle tjukk suppe med poteter, grønnsaker og kjøtt. Det minnet meg faktisk om lys lapskaus eller kanskje sodd. Fullstendig stappet (igjen) dro jeg videre, redd for at ikke skulle bli for sent slik at jeg kom frem i kveld.

Landskapet i Jurançon er spredt men med svært mange bakker. Jeg kjørte ned en vei med 17% helning! Når man fikk litt utsikt, kunne man se helning og bakker med vingårder, skog og annen jordbruk i en herlig blanding.

Jeg ønsket å stoppe hos en vingård til, en som jeg fikk anbefalt i en butikk i Pau dagen før. Gården er eid av Thierry Bousquet og heter Les Benguères. Jeg kjørte enda en bratt vei og endte opp ved en kjellerdør der en hund bjeffet konstant på den andre siden. Det var ingen svar og jeg ringte telefonnummeret til eieren som sto på en lapp på døren. Jeg visste at det var forstatt lunsjtid (14.30) og at søndagslunsj var en hellig stund i Frankrike, men prøvde meg likevel. Etter litt fram og tilbake og misforståelser på telefonen var likevel mannen svært ivrig på å komme og kjørt dit med en gang, etter jeg hadde ventet i 10 minutter. Han smilte også bredt, og det slo meg hvor vennlige og gjestfrie disse folkene var. Joda, han spiste ennå lunsj men det gjorde ingenting, sa han. Vi dro ned til kjelleren og smakte blant store og små fat. Ikke så mange forskjellige årganger, 2004 alt sammen, men en tørr og to søte viner, en som var høstet senere og lagret lengre enn den andre. Her var Jurançon på sitt beste. Ikke for søt, men fruktig, med honningpreg, litt nøtter, og en del eksotisk frukt. Han komplimenterte meg for min smakssans, tydelig imponert, som gjorde meg svært stolt. Han nevnte at det var en anelse hvit trøffelaroma i vinen, og det synes jeg jeg så vidt kunne sans, nesten som bensinlukt i en god Riesling. Jeg kjøpte et par flasker og var endelig på vei til Les Aldudes.

Veien gjennom regnværet var kjedelig, men tilslut kom jeg til fjelldalen. Bygningene var ikke lenger hvit eller grå stein, men ev baskisk stil med et rammeverk av tre og hvit murpuss. Jeg kjørte gjennom og over bakker, ved dype elveganger, og frodige skoger. Det var som norske fjell bortsett fra at alt var så frodig. Det var vinplanter også, for jeg kjørte rett gjennom distriktet Irouleguy. To ganger måtte jeg stanse for dyr i veien, den første da en bonde pisket noen motvillige kyr over veien, og det andre for noen ville bukker. Det var som å komme inn i en annen verden, som jeg gledet meg til å utforske i de kommende dagene.

Hotellet St Sylvestre der jeg bodde er bare noen få kilometer fra den spanske grensen. Eieren tok meg godt imot, jeg fikk et flott rom med utsikt ut mot Spania. Rundt hotellet var små gårdsbruk med kyr, høns og sauer. Man fikk her middag som en del av "demi-pension", halvpensjonat til 41 euro inkludert mat og rom, ikke verst i det hele tatt. Maten var av den hjemmelagde "vanlige" sorten men svært god, og jeg lurte på om eggene, kalvekjøttet og osten kom fra de samme nabogårdene. Jeg spise en "liten" middag med bask suppe (tjukt suppe med grønnsaker, bønner, poteter og skinke), omelette med steinsopp, kalvestuing med pasta og en valgfri dessert (jeg valgte den baskiske brebi-osten av sau). Jeg fikk kjøpe en Irouleguyvin som jeg kunne beholde til neste dag. Den var laget av Cabernet Franc og Tannat, var fruktig men ren i stilen og veldig drikkenes. Godt og mett og helt utslitt la jeg meg og gledet meg til dager derpå da jeg skulle få lære om pølsemaking!