Rolandskvade

I dag var desverre dagen jeg ble dårlig. Med dårlig mage og feber, var jeg ikke lenger i stand til å utforske 5-retters måltider to ganger daglig, og trengte mest av alt å hvile litt. I ettersyn var det kanskje like greit, jeg hadde vært svært aktiv i over en uke og hadde behov for litt ro. Og jeg kunne ikke ha bedt om et bedre sted å få ro, enn i de vakre stille Pyrenee-fjellene.

Men jeg nektet å ligge på hotellrommet mitt hele dagen, og hadde egentlig planlagt en biltur i en sirkel som gikk fra Aldude, over til den Spanske grensen og tilbake igjen, gjennom Iraty-skogen og byene St Jean Pied-de-Port og Biagorry. Jeg hadde allerede før jeg ble dårlig en anelse om at dette var mye kjøring på en dag, og med lite energi måtte jeg korte ned på turen. Men jeg hadde lyst mest av alt å se litt av fjellnaturen, og oppleve å krysse inn i Spania. Jeg hadde begynt å føle etter hvert at alle små franske landsbyer så ganske identiske ut: kirke, café, markedsplass, bakeri, hovedgate, alt bygd med grå stein. Så det anereledes ut på den andre siden av grensen? Jeg måtte finne ut.

Jeg satt meg i bilen og kjørte opp den svært svingede veien oppover fjellsiden. Fjellene er vakre, med både skogpletter og store åpne områder der man kan se dyr som koser seg. Ikke langt fra Aldude kommer jeg til et lite handelssted, en butikk og en café, med et skilt der det står "Navarra". Var dette Spania? Det var det vist nok, selv om det sto faktisk ingen offisielle skilt noen steder om at man nå har krysset en landegrense. Er EU blitt så sammensmeltet at grensene ikke lenger fins? Tross alt, selv i USA har delstatene klare grenser som jeg ser når man kjører fra en delstat og inn i en annen... Det var merkelig.

Men i Spania var jeg, og skogen ble plutselig tettere. Visst nok har Spaniolene vært mer opptatt av å bevare skogen heller enn å bruke området for jordbruk. Jeg må ha kommet til toppen fordi plutselig så var den svingede veien en stor nedoverbakke. Jeg stoppet ved første landsby jeg kom til (mest fordi jeg måtte tisse). Noe likt det franske var det, og med de samme baskiske trekk som på den andre siden av Baskerland. Men det virket likevel som at hus, gjerder og tak var litt mer pyntet, litt mer blomstrende om du vil. Kirkene representerte den mest tydelige forskjellen, da de plutselig hadde den særskilte "spanske" utseende. Cafeen i byen var stengt, og jeg traff en gammel dame som snakket fort til meg på spansk. Jeg prøvde å spørre om hun kunne snakke engelsk eller kanskje fransk, men nei, bare 5 km fra grensen er språkbarrièren et faktum. Jeg skjønte etter hvert at cafeen åpnet kl 11, altså om et kvarter, og klarte å kommunisere med internasjonal kroppspråk og ordet "toilet" at jeg måtte tisse... Hun var veldig snill å åpnet opp cafeen for meg. Etter mye "muchos gracias" var jeg igjen på vei.

Veien fortsatte ned mot Pamplona, men jeg kjørte tilbake mot Frankrike, men med en annen vei. Denne veien skulle bringe meg videre til Roncevalles, byen der historien bak Rolandskvade skal ha funnet sted. Den store generalen Karl Magnus var på vei tilbake fra Pamplona, som han hadde nettop beseiret, og Roncevalles ble angrepet av Baskere som ikke ønsket Karl Magnus velkommen. Den modige løytnanten Roland forsvarte stedet mot bakholdsangrepet, selv om han selv mistet livet sitt den dagen. Dette var en spesielt artig historie for meg siden sønnen min heter Roland Magnus. (Selv om jeg ikke nødvendigvis ønsker at han skal begynne å slåss med baskere.) Selve stedet Roncevalles var ikke så fryktelig spennende, bortsett at det var fullt av pilgrimer på veien til Santiago de Compostella. Noen var på sykkel, noen hadde busser med mat og bagasje som følgte dem, noen bare meg en ryggsekk og en stav. Byen var det første stedet man kom til langs den stien etter å ha krysset inn i Spania og klatret opp fjellene. Det var noe svært modig og tiltrekkende med alle disse gående. Jeg syntes at det var tøft nok å kjøre så mye rundt omkring som jeg gjorde, men disse hadde gått i dager og uker og kanskje måneder, og hadde nesten hele Spania foran dem.

Jeg hadde på dette tidspunktet ikke blitt særlig piggere og måtte bare dra tilbake til hotellet. Jeg kjørte videre nedover den svært bratte fjellsiden mot St Jean Pied-au-Port. Jeg syntes også at det var tøft kjøring. Inntil jeg så flere syklister med full bagasje syklende oppover fjellsiden. At de orker! Jeg kan godt forstå at denne strekningen er den vanskeligste i Tour de France. Og veien gir en ny definisjon til svingede.

Tilbake over til den franske siden, var det ikke lenge før jeg var tilbake på hotellet. Da var jeg såpass sliten at jeg måtte bare legge meg. Jeg sto opp like før middag og forklarte til verten, en hyggelig dame, at jeg var blitt dårlig og orket ikke et helt 4-retters måltid til middag. Hun var svært sympatisk og ga meg litt suppe og litt fisk å spise. Det var forsåvidt artig å få litt fisk, for det var fersk ørret fra fjellbekken som er spesialitet i området. Den var stekt hel i en panne med litt "blackened" krydder, noe som så ut som litt pepper, paprika, og andre krydere. Da var det fort til sengs igjen, for neste dag måtte jeg komme meg til Bordeaux!