Pau: kontrastenes by

I dag kjørte jeg fra Condom til Pau. Kjøreturn er ikke lang, det tar ca 2 timer hvis man kjører rett fram, men jeg stoppet litt undervies. Jeg kom meg av gårde fra hotellet tidlig og hoppet over den dyre frokosten, for å heller finne den på veien. Jeg stoppet i Eauze, hovedstaden av underområdet Bas-Armgnac, fikk meg en kopp kaffe på en cafe og et epleterte på patisseriet ved siden av. Etter hvert begynner mange av disse små franske landesteder å ligne hverandre. Eauze var bygd opp av lysegrå stein, hadde en stor kirke midt i, og en hovedgate med litt butikker, et par restauranter osv. Det er definitivt et sted å komme tilbake til hvis man skal utforske Armagnac i større grad, for Bas-Armagnac skal produsere en beste armagnacen., og riktignok så jeg flere og flere skilt til armagnac-produsenter.

Neste stopp langs turen var det enda mindre stedet Nogaro. De første man ser her er en stor bilbane til racingbiler! Så kjørte jeg forbi et lite marked i selve byen og stooppet for å kikke litt på denne. Jeg gikk glipp av det store markedet i Condom samme dag, og dette var sjarmerende. Litt kjøtt, frukt og grønt, paté og ost, det var et typisk småbymarked. Jeg hadde tidligere vurdert å overnatte her, men ble en natt til i Condom. Jeg tror det var lurt, det er ikke så mye å se i Nogaro, jeg ville heller neste gang lagt om turen til Eauze.

Så var det ganske direkte til Pau. Undervies kjørte jeg gjennom vinområdet Madiran, og så noen skilt men ikke særlige mange vingårderer, så jeg tror at veien gikk ved siden av selve området. Når jeg kjørte inn til Pau skjønte jeg at dette var en storby -- mye større enn Condom, større enn enda Périgueux, på lik linje med Toulouse. Det er alltid vanskelig å finne fram i en fremmed storby med leiebil, og Pau var ingen unntak -- tvært imot, det var noe av det mest kaotiske jeg har sett. Det drives å graves og renoveres i hele byen, slik at gater i sentrum er stengt av og omdirigert, filer er snudd, og forvirringen total. Da hjelper selvfølgelig ikke min lille GPS, som viser meg frem til veier som en gang eksisterte. Jeg begynte å kjøre rundt i sirkler, ble tutet på fordi jeg kjørte for sakte (jeg det var særlig hjelpsom av lokalbefolkningen), og til slutt fant en underjordisk parkeringsannlegg der jeg satt bilen for å finne hotellet på fot. Det skulle være parkering i gaten, hadde de sagt i resepsjonen dagen før. Jeg fant hotellet. Men hvilken gate? Alt var gravd opp og forbudt for kjøretøyer?! Jeg ble litt sur, men fant heller ut at det kostet lite å stå i garasjen over natten, som lå bokstavelig talt rett under hotellet, slik at det var vel ikke så ille likevel. Bare svært frustrerende. Hotellromet var pent nok, og hadde en flott utsikt over Place Clemenceau som er pr idag en stor graveplass...

Jeg hadde noen ting jeg trengte å kjøpe og dro av sted for å handle. Først måtte jeg jo spise litt, og fant bistoen Le Berry anbefalt i Rough Guide. Jeg sto litt i kø, fikk satt meg ned av en kelner som hadde svært dårlig tid ("der, eller der" pekte ham på to tomme stoler), og så kom en ny servitør for å rydde bordet, og sa "bla bla bla haricots verts." Det var i alle fall det jeg hørte i lynrask "bistrofransk". Jeg spurte pent, "Unnskyld, hva sa du angående haricots verts (grønne bønner)"? Jeg fikk et irritert blikk og han sa bare "griiiin biiiinns". Joda, jeg forsto den delen men hva sa du? Det er et problem jeg ofte har når noen spør meg noe på fransk og jeg ikke forstår hele setningen, jeg gjentar delen jeg forsto så får jeg den oversatt, den delen jeg allerede kunne. Men så så, han gjentok til slutt "Dagens rett er biff med haricots verts". Biffen var litt seig men god, og jeg kom meg rask videre.

Byen ga ikke noe særlig sjarmerende inntrykk. Postkontoret var stengt. Så gikk jeg forbi en uteligger som skremte en dame foran meg på fortauet ved å gjøre rare lyder. Jeg trodde at han bare hadde det moro med det så ut etter hvert som han ikke kom seg at han hadde et salgs anfall. Heldigvis var forbipasserende og butikkfolk i nærheten raske og ringte etter en ambulanse. Det var stor kontrast mellom her og Condom eller Sarrazac, ja. Resten av shoppingturen var masete, det var mange mennesker og varmt. Jeg prøvde etter hvert å forfriske meg på en lokal bare med et glass Jurançon, den lokale vinen som er min favoritt, og fikk et glass og så beskjed om at kjøleskapet var ødelagt og ville jeg ha en isbit. Men etter hvert tok ting seg opp, jeg fant det jeg trengte, bl a en ekstra bag for å ta med meg ting tilbake til Norge. Jeg stakk innom en vinbutikk og hadde en hyggelig samtale med damen der som Madiran og Jurançon viner selv om jeg ikke kunne p.t. kjøpe noe.

Det var likevel ikke før kvelden at jeg skjønte at Pau var også en vakker og flott by. Etter et bad og klesskift, klar for middag på en god restaurant, gikk jeg bort til gamlebyen og slottet. Gamlebyen er svært gammel, 1000 år gammel, da Pau var hovedstaden for Aquitaine. Chateauet var fantastisk stort og flott, ikke noe gammel ruinmasse, men velholdt med noe gotisk stil som hadde blitt bygd på etter hvert. Og fra det flotte slottet kunne man se fjellene: et langt rad med Pyreneer, helt til grensen til Spania. Gamlebyen var fylt med små utendørsrestauranter og hadde en helt annen sjarm enn det jeg hadde opplevd i Pau hittil.

Jeg dro ned på taubanen til restauranten der jeg skulle spise, Au Fin Gourmet. Alle guidebøkene anbefalte denne, og den hadde den samme sjarmende stilen på uteplassen som jeg hadde opplevd på Cordeliers i Condom. Jeg spiste foie gras, due og rabarbrakake, drakk Jurançon og Madiran og ble fullstendig stappmett. Jeg så etter tegn til at maten her var annerledes, og fant noen få. Foie gras terrinen var laget med en rød pepper, noe som aldri ville skje lenger nordøst, men det var svært godt. Og duen var tilberedt både stekt og som confit, med en slags brødsmuletopping som var litt søt og krydret, nesten som noe persisk eller kanskje fra middelalderen, da man brukte mer sødme og krydder i retter. Var middelalderen på vei tilbake? Og rødvinen fra Madiran fortjener noen ord. Chateau Peyros 2002 var en fantastisk vin: fylt med rød frukt og et distinkt tobakkpreg som minnet om cubanske sigarer, med god fylde og lang ettersmak. Den er ukjent og rimelig, men noe av det beste jeg har drukket. Hvorfor er Madiran så ukjent? Det er svært synd at man ikke får tak i mer av denne vinen ellers i verden, men fordelen er at de som kjenner til det kan fortsatt vite at de har en av vinverdens beste hemmeligheter.

Så jeg ble svært lykkelig til slutt og følte jeg hadde fått noe ut av Pau uansett. Det er alltid vanskelig å lære å kjenne en storby. Neste dag har jeg planlagt en tur rundt i Jurançon vingårder på vei til fjelllandsbyen Les Aldudes.

Armagnac-dagen

I dag føltes som litt ren ferie. Jeg bestemte for at i dag ville være "Armagnac-dagen". Her er jeg midt i Armagnacdistriktet og kan bruke en hel dag på å utforske det som jeg kan trygt kalle min yndlingsbrennevin.

Dagen startet med frokost på bar. Frokost på hotell er ganske dyrt, og for et par vesle euro får man det man trenger her: en sterk espresso og en criossant eller stykke baguette. Jeg dro til baren der jeg satt dagen før og drakk en liten floc de Gascogne på ettermiddag, og satt ved bardisken men jeg nøt frokosten min. Det er en helt alminnelig, nesten stereotypisk fransk bar. Bardama kjente alle (hun kjente til og med meg igjen), og da folk kom så fikk de enten automatisk det de skulle ha eller spørsmål om "comme d'habitude", eller "det vanlige?" Det vanlige for noen var café, for andre var en kald pils eller et glass floc. À chaque son gout.

Da gikk jeg bort til Armagnacmuseet i Condom. Da jeg leste om dette i Michelin-guiden skjønte jeg at jeg måtte besøke byen. Museet var ikke overbefolket--da jeg kom så sto det en lapp der det sto "Straks tilbake" på en stengt dør, 5 minutter etter åpningstid. Men jeg kom inn etter litt venting. Museet ligger i biskopens residens, eller en del av den. Den inneholder mange gamle verktøy for avling av druer, ploging, og til slutt også destillering, med litt film og litt info langs veien. Bra men ikke revolusjonært.

På vei tilbake fra museet fant jeg en slags butikk jeg aldri hadde sett før, en "librarie salon du thé", dvs bokhandel café. Ja da, noen bokhandler har en cafédel med en caffe latte-maskin, men dette var en 3-etasjers hus med mange små rom fylt med interessante bøker -- om mat, liv, helse, til barn, på engelsk, på fransk -- og bord der man kunne drikke en kaffe og browse bøkene. Jeg hadde sett en bok i vinduet som jeg ønsket meg, "Bestemors oppskrifter fra Gascogne", som hadde flotte gamle bilder og autentiske regionale oppskrifter. Og jeg fant en bok med franske desserter fra hele Frankrike. Naboene mine kan glede seg neste gang jeg lager mer kake enn jeg orker å spise. :-)

Jeg bestemte meg for å spise middag picnic-stil i dag, og gikk til innkjøp. Det var et flott lite butikk med de ferskeste frukt og grønnsakene der jeg kjøpte litt melon og tomat, så til ostebutikken som hadde oster og skinke, samt bakeren. Da jeg var ferdig var klokken nesten 12, og jeg dro av sted til en liten by som het Larressingle.

Larressingle er "klassifisert som en av de vakreste landsbyene i Frankrike" i følge brosjyren. I tillegg har de en Auberge som er anbefalt i Michelin, så jeg dro dit først. Jeg orket ikke så mye mat så jeg bestilte bare en rett -- men for en rett. Poule en pot er kylling fylt med altmuligrart som er kokt i kraft sammen med grønnsaker. Jeg fikk et stort lår med en farse som besto sannsynligvis av lever, annen innmat, skinke, urter, løk og kanskje litt rillettes e.l., sammen med kokt gullrot, potet, løk og sorrel (som ligner på spinat). Det var deilig, og en skikkelig tradisjonell Gascogne-rett som jeg hadde lest om på forveien. Henry IV av Navaronne hadde en gang lovet at Frankrikes befolkning skulle få "en kylling i hver kasserolle" som betydde en slutt på sulting og fattigdom, men det var denne retten han henviste til når han sa det. Til dessert var sviske- og armagnacis på menyen, som jeg ikke kunne motstå midt i Armagnacdagen min.

Larressingle, for å komme tilbake til den, er nesten en kunstig by. Den er svært gammel og navnet kommer fra ca år 1000 da Romerne regjerte over byen. Den har hele byvegger som fortsatt står og en kanal rundt byen som ikke er fylt med vann i dag. Men for ca 100 år siden flyttet de siste innbygerne ut, og det som er igjen er restaureringsarbeid. Det er en chateau midt i "sentrum" som lager Armagnac, og en liten kirke. Kult å fantasere om middelalderkrigene som fant sted her, men ikke mye å se på i dag.

Fra Larressingle til dagens første Armagnac-besøk: Chateau de Cassaigne. Det er en flott gammel chateau i byen Cassaigne som er restaurert og har en ganske flott utstilling med informasjon om regionen, historie, chateauet, og selvfølgelig produksjon av Armagnac. Egentlig bedre enn Armagnacmuseet i Condom, og inngang her er faktisk gratis, selv om man føler at man bør kjøpe noe på slutten etter man få smake på varene. Det nest beste man ser er et ordentlig middelalderkjøkken, med to ovner, krommet tak og mye artig utstyr. Det artigste er "chai"en, eller kjelleren der fat med Armagnac lagres. De lagret noe her og noe i byen i en annen chai (uttales "tsjei"). Svære fat ble brukt til sprit som ikke skulle lagres, men brukes til floc e.l., og mindre fat til lagring i opp til 40 år. Her var det også et eget rom som het "Paradis" som inneholdte mange rare runde gamle flasker. Det var her kuriositetene endte opp, skikkelig gamle Armagnacer som måtte tappes fra fatet. (Visst fordi etter 30-40 år på fat taper faktisk spriten kvaliteten, og den må tappes for å beholde sin karakter.) Jeg smakte med store forventninger etter å ha sett alt dette og ble rett og slett skuffet. Jeg smakte først en helt ung klar Armagnac som selges som eau-de-vie og som ikke har blitt fatlagret. Så en 6-år gammel og så en 18-år gammel Armagnac. Progressjonen var interessant men smaken var for enkel for å forsvare prisen. Lite preg av frukt, og noe litt rottent i bouqeten, gjorde at jeg kjøpte en flaske hvitvin for å drikke samme kveld og takket for meg.

Jeg måtte jo finne en god Armagnac, så jeg prøvde neste chateau på listen, Busca Maniban. Den lå nær en foie gras produsent der ingen var hjemme. Jeg kjørte inn til Busca, til et flott svært slott med en ringeklokke som virkelig var en klokke man ringte. En gammel dame bøyde seg ut vinduet og ropte "vi kommer!" Det viste seg å være eieren i en lang linje med eiere i samme familie. Jeg ble møtt av en dame som var ca. samme alder som meg, som for 6 euro kunne vise meg rundt chateauet. Det var et flott sted som hadde blitt nylig restaurert og pusset opp for ganske mange penger, noe annerledes enn de ruinene man er vant til å se rundt omkring. Jeg fikk se mye av huset min lite av Armagnac-produksjonen, desverre. Men i smakingsrommet fikk jeg smake på en "vanlig" 18-åring og en årgangssprit. Den vanlig hors d'age var rik på smak, med litt men ikke fremtredende sviske, karamell og litt krydder og vanilje. Så pekte hun ut to årgangsviner, 1985 og 1974. Hun forklarte at hun serverer 1985 til folk som ikke kjenner Armagnac, og 1974 til de som vet hva de drikker, og jeg skulle smake på 1974 da så klart. Jeg har en ganske trent smakssans etter hvert, og kan smake nesten akademisk. Men når jeg får noe i munnen som er overraskende god, så merker jeg det desto bedre. Jeg fikk nå en slik opplevelse. Karamellkarakteren var fremdeles der men integrert med resten av smakene, litt frukt, krydder og det franksmenn kaller rancio, som ligner på citrus. Wow, det var Armagnacen jeg skulle ta med hjem. Damen ble imponert over min smaksbeskrivelse, at jeg visste hva rancio var (som jeg lært på forrige besøket for 1 time siden) og at det matchet så bra de offisielle smaksnotatene, "fasiten".

Etter litt mer omvisning var jeg klar til å dra tilbake. Jeg dro innom foie gras produsenten igjen og de var hjemme, men klarte ikke å få nøkkelen inn i inngangen til utsalget, så jeg fikk noen produkter bært ut til meg ved innkjørselen. Jeg kjøte litt foie gras de canard entier, for å sammenligne det som lages i Gers med det som lages andre steder. Så kjørte jeg forsiktig hjem til hotellet.

Kvelden besto av picnic med melon, skinke, godt brød, ost og moreller, med en flaske hvitvin og en god bok. Til slutt spurte jeg i hotellresepsjonen om de hadde Armagnac. Jo da, hvor gammel skulle jeg ha det? Hvor ellers vet resepsjonisten så mye om Armagnac enn i, tja, Armagnac?

Condom -- ikke le

Torsdag var dagen da jeg starten den egentlige reisen. Jeg reiste fra Sarrazac og sørvestover til Gascogne, og viste egentlig ikke helt hvor jeg skulle ende opp.

Sørvest-Frankrike er mer enn Périgord, og det er svært mange som tenker på område som synonymt med Gascogne, det store området fra Toulouse i øst til Pyreneene i vest. Nå har som sagt kjært barn mange navn, og vi kan kalle området (eller områdene) Gers, Landes, Tézère, Armagnac, osv. Området har mye til felles med områdene til nord. De har gåselever og andeconfit. De bruker mye gåsefett og har en del tradisjonelle retter til felles. Men det er interessant likevel å sammenligne og prøve å se forskjellene her. I tillegg er Gascogne et område som både produserer vin og en meget god brennevin, Armagnac, noe som jeg lenge har foretrukket for Cognac for sin kraftig, ja, rustikk smak.

Jeg kjørte ned autorouten fra Sarrazac forbi Cahors til Montaubain, men var ikke innom denne byen. Rett utenfor Montaubain ligger Montech, en liten landsby der det passet å spise lunsj. Noen ganger er jeg skikkelig glad for min TomTom One GPS, og denne gangen var en av de. Jeg tastet bare inn, "Finn nærmest restaurant" og den foreslo "Toupiac". Det hørtes franskt ut, så jeg kjørte til "Restaurant de l'Avenue" eid av ekteparet Toupiac. Dette var en typisk bar/café/lunsjrestaurant med 4-5 retter der "alle" i byen spiser lunsj. Det var et svært langt bor dekket for 20-30 personer som tydeligvis var for et firma som pleide å bruke dem som kantine. Heldige dem. For 13 euro spiste jeg brocollisuppe, kalvehode, oksetunge, salat, dessert, vin og kaffe. Både kalvehode og oksetunge, rimelige kjøttstykker med mye smak, var kokt eller dampet slik at de var utrolige møre, men fortsatt svært smaksrike. La tête de veau (kalvehode) ble servert med en tradisjonell sennepsvinaigrette. Oksetungen kom i en slags tomatsjy med litt løk og sopp. Desserten var terte med skogsbær, deilig. Hva lærte jeg om Gascogne-mat her? Noe, som kalveholde, er svært likt. Men tomatsausen til oksekjøttet tyder på at vi er litt lenger sør. I tillegg var andre menyvalg pizza og spaghetti (som tilbehør), dvs at det er kanskje litt mer innflytelse fra Italia her?

Montech var en vakker by med Garonne-kanalen som gikk gjennom, men jeg måtte videre. Jeg beordret min GPS til å finne ruten til Condom (ikke le), men ikke den raskeste veien men den korteste veien. Da fant den veien gjennom små landeveier som var en fryd å reise gjennom. Bortsett fra et par ganger da den rotet meg bort i så små veier at jeg var redd for at jeg hadde havnet i noens innkjørsel, da. Gascogne var anerledes å kjøre gjennom enn Périgord. Den er bakkete, men man ser mye mer jordbruk og mye mindre skog. Det var etter hvert flere vinstokker, solsikkeplanter og mais.

Jeg kjørte gjennom en del vakre landsbyer, bl a St Claire og Lectoure, som har en fantastisk katedral, og en god utsikt over landskapet. I tillegg har Lectoure en "Hotel et Restaurant de Bastarde". Jeg måtte bare le og ta et bilde.

Til slutt endte jeg opp i Condom (ikke le). Denne byen er hovedstaden i delområdet Térèze, en del av Gers-området og et av 3 områder som produserer Armagnac. Jeg spurte en butikkdame om forskjellen på Armagnac for disse 3 områdene. Hun sa at det var terroir, at brennevin fra Haut-Armagnac kan drikkes svært ung, at den fra Térèze er fruktig og at den fra Bas-Armagnac er lagringsvin.

Jeg fant en hotell gjennom turistkontoret, og det var litt av et funn. Regis des Cordeliers var forholdsvis sentral, med store fine rom, badekar, svømmebasseng, egen parkeringsplass og ganske rimelig priset. Ikke nok med det, men byens beste restaurant var naboen til stedet. Jeg bestemte meg å tilbringe 2 netter her, og bruke den neste dagen til korte turer i området. På lørdag reiser jeg videre til Pau.

Jeg fikk ta en kort tur gjennom Condom (ikke le). Bynavnet som man ikke skal le av kommer sannsynligvis fra ordet Condatòmagus som betyr "marked ved sammenslutningen" og referer til to elver som møtes der. Byen har en gotisk katedral som er et utrolig syn både utenfor og inni, og som har mye flott kunst hengende på veggene. Sentrum består av middelaldergater og gamle flott bygg for forskjellige århundre. Hvit stein og lysebå vinduruter dominerer fargebildet, bortsett fra blomstene som man ser overalt.

Det er verdt å nevne at de 3 mustektierene kom herfra, og at det inspirerte en gave til sønnen min fra en "fantastisk" butikk...

Når kvelden kom så var det tid å prøve byens beste mat. Hos La Table des Cordeliers var det en stille kveld. Da jeg kom var det en som spiste alene og et stort selskap som ankom samtidig som meg, som besto av sør-afrikanere og franskmenn. De var selvsagt artige å høre på... Det var et sjarmerende sted, plassert i en gammel kloster men med utendørsservering i en flott terrasse, og været i dag var så behagelig som det kunne være. Jeg fikk først noen "tygg" til aperitifen, en rød "Flog de Gascogne" (en søt drikk av druemost blannet med druebrennevin), crème brulée med sitron, marscapone med kastanjekrokan og linser med foie gras krem. Interessant men ikke revolusjonært. Da jeg bestile dagens meny, kom det først en melonsorbet med en tynn tørket skive jambon, og det var fantastisk godt. Den tørkede skinken smeltet på tungen sammen med den smaksrike sorbeten fra modne meloner, for en smaksvekker. Så fikk jeg en "suppe" av hvite bønner og kamskjell. Det var en svært interessant rett. For det første, var det ganske rustikt å bruke bønnesuppe som hadde biter av løk og seleri i seg i en "fancy" restaurant. Og så var det kontrasten mellom kamskjell fra sjøen og den jordnære bønnesuppen. Men du verden hvor godt det smakte sammen. Kamskjellene var stekt til perfeksjon og var smaksrike som bare det, og bønnesuppen forsterket det hele. Det eneste som skurret var at den ene hvitvinene jeg fikk i glass var en Jurançon Sec som var ganske syrlig og passet ikke til retten.

Til neste rett drakk jeg en rødvin fra Côtes de Gascogne, Domaine Chiroulet fra Larouque sûr l'Osse, ikke langt fra Condom (ikke le, jeg mener det, nå er vi ferdige med det der). Det var en flott vin: smak av plomme, kirsebær og rips, som fylte munnen og ga en lang ettersmak. Noe bedre enn det vanlige skvip som vi assosierer med Gascogne-området, desverre. Maten besto av lam pakket inn i skinke og smørdeig, med en grov squash-purée og en oliven blini. Her har vi smaker av squash og oliven som vi ikke finner i Périgord i Nord. Til desserten var det en trio av kirsebær: suppe, sorbet med marreng og en flott varm cafloutis. Det var deilig å spise godt frukt midt i sesongen. Helt til slutt måtte jeg selvsagt ta en Armagnac, siden Condom ligger midt i området. (Vi lo da ikke da, gjorde vi det?) Jeg fikk en liste på 3 sider og ba om en anbefalling. Da spurte servitrisen meg bare hva fødeåret mitt var, og presto, da var det en 1973 armagnac fra Montréal som ligger kun 10 km fra Condom. Jeg tok et lite glass. Den var helt annerledes enn det jeg har drukket før. Lukten var rene svisker, som kjent. Men smaken var nesten karamellaktig, med smør og svisker. Det var en deilig avslutning til et måltid der jeg så solen sette seg over byen med utsikt over kirketårnet.

2 dager i Sarrazac

I går og i dag har vært deilige stille dager i Sarrazac-området. Dette er stedet jeg kjenner, og det godt for sjelen å bare være her. Utsikten over landsbyen Cazillac, frukt- og valnøttrær og lydene av dyr i nabogårdene er som det alltid har vært. Men litt aktivitet har det vært også.

Jeg tok turen inntil Brive (Brive-la-Gaillarde) for å gjøre litt shopping. Jeg har en Laguiole korektrekker som er helt fantastisk og som jeg kjøpte i Avignon for 5 år siden. Jeg savner derimot en lommekniv fra samme produsent. Jeg visste det var en coutellerie i Brive som kunne hjelpe meg, men slet med å finne ham. Opp- og nedover gikk jeg i alle gatene til endelig jeg fant den kjente butikkfasaden. Coutellerie Nicolas har vært i samme familie i 5 generasjoner, og mannen som hjalp meg var svært kunnskapsrik og hjelpsom. Jeg fikk kniven jeg ønsket meg. Han spurte om jeg var tysk, og sa nei, norsk, men med amerikansk oppvekst. Han spurte forsikte om hvilket land jeg foretrakk, og jeg svarte Norge. Da slappet ham av og sa, "Jeg og", og begynte å sammenligne franskmenn med amerikanere. Jeg behøver vel ikke si hvem han syntes var best...

Etter å ha kjøpt kniven og en flaske champagne til mine venner i Sarrazac som takk for å få lov til å bo der og få to store måltider hver dag... så reiste jeg hjem til lunsj. Svinehodesalat, så stekt kylling, ost og is til dessert var den deilige lunsjen i dag.

Ettermiddag var ganske lat. Jeg leste litt, jobbet med å planlegge ruten videre gjennom Gers og Gascogne, og tok en tur. Det hadde regnet i hele dag og plutselig så det ut som det var sol, så jeg gikk en halvtimes tur. Halvveis så begynte det selvfølgelig å pøse ned igjen! Middag var også enkel men godt: grønnsakssuppe, salat med avocado og cafloutis med pære og aprikoser (som er en slags flan eller kake med mel, egg, sukker og masse frukt).

Dagen i dag gikk til jobbing: jeg møtte opp hos den største leverandøren min, Domaine des Terres Rouges, der tilfeldigvis er min kontaktperson norsk. Vi hadde et hyggelig møte der vi gjennomgikk en del detaljer, en hyggelig lunsj (salat med gåsekråser, kalvestek fra Limousin og pære- og valnøttterter), og jeg fikk smake en del av produktene. Det er et samarbeid som fungerer godt og som jeg setter stor pris på, og tror at kundene mine gjør det samme.

På kvelden var jeg invitert til broren til min venninne i Sarrazac, Phillipe. Phillipe er den mest erkefranskmann jeg har møtt: han er arrogant og sta men har ofte rett og han har en lidenskapelig interesse i mat og drikke. Han setter pris på "la joie de vivre" og det er derfor alltid artig å bli invitert til middag hos ham. Han hadde et par venner over fra Paris, som var svært vennlige. Vi spise en deilig cabicou-terte, grillet kylling, ost og fruktsalat. Men det er ikke fest hos Phillipe før han drar ut den umerkede flasken med klar væske, som han kaller for "litt vann" -- eller det vil si hjemmebrent plommebrennevin! Den er faktisk svært god, selv om jeg mistenker at den er litt sterkere enn den sedvanlige 40%. Alle har det bra, og det ble en god avslutning på dagen.

Terrason og Sarrazac

Terrasson er en liten by som ligger langs hovedveien mellom Brive-la-Gaillard og Périgueux, som fortsetter videre til Bordeaux. Hver gang jeg har kjørt veien har jeg syntes at byen så vakker ut og hadde lyst å komme tilbake for å besøke den en gang. I dag var dagen jeg endelig fikk gjøre det!

Byen ligger som sagt på hovedveien, det vil si frem til den nye autorouten A89 blir ferdigstilt i 2008. Det betyr at det kjøres mange biler og lastebiler gjennom byen. Men litt utenfor veien og "den vanlige bydelen" ligger gamlebyen, som er bygd opp på en stor kolle. Jeg vet ikke om byen heter Terrasson fordi den ser ut som den er bygd på terrasser, men det er et passende navn i alle fall.

Jeg kom frem klokken 12 som planlagt og det betyr en ting: lunsj. Etter lunsj skulle jeg få gå litt rundt stedet før jeg kjørte videre til gården i Sarrazac. Terrasson har faktisk én enstjerners restaurant, L'imagination, men den er -- som nesten hele Frankrike -- stengt på mandager. Likevel kunne guideboken Gault-Millau hjelpe meg frem til et sted som het Les Agapes. Denne restauranten var gjemt bort i gamlebyen. Man gikk inn i en underetasje og fant en sal som var pent dekorert med gule og rosa farger, og med vegger av tradisjonell hvit stein. Menyen var basert på Périgord-tradisjoner, men ikke en helt vanlig "turistmeny". Melon, ørret, foie gras, and, griselabber, kylling, steinsopp og mer var tilgjengelig. Jeg valgte å ta et par favoritter, foie gras og griselabber med moutarde-viollette saus.

Det er alltid et dilemma for meg å bestille mat på et slikt sted. På den ene siden, ønsker jeg å prøve alle former for foie gras, confit og andre tradisjonelle retter for å finne de beste, samt de beste tilberedningsmetodene og variasjonene. På den andre siden, føles det kjedelig og jeg ønsker ofte å bestille noe utenom det vanlige. I tillegg er "dagens" meny sannsynligvis laget av helt ferske råvarer, noe som frister i seg selv. Denne gangen var det et såpass bra sted at jeg tok sjansen på at deres foie gras var god. Det var den. Jeg fikk en skive "mi-cuit" (halvstekt i en terrine), med synlige skiller mellom forskjellige leverstykker som var et bevis på at det var entier, eller fra hele stykker. Den ble servert bare med litt varm brioche og nesten ikke noe annet tilbehør. Den smeltet i munnen og fylte den med sødme, fedme og den deilige aromaen som bare kommer fra foie gras. Produsenten var lokal og het "Neuville". Jeg får ikke sjansen denne gangen til å besøke ham på markedet på torsdag men kommer til å prøve igjen en annen gang. Med leveren fikk jeg et glass Monbazillac som var noe av det beste jeg har smakt fra dette området. Den het Ch. Seyel, og smakte som honning, gule plommer, litt ananas og appelsinskal, med en hint av hasselnøttsødme. Fantastisk!

Neste rett var svinelabber, som var blandet i en slags fricassé sammen med grønnsaker og pakket i en delikat butterdeig. Den var servert med en saus av den berømte moutarde violette (som jeg selv importerer) og det var i hovedsak derfor jeg ønsket å prøve den. Sausen var middels kraftig, mørk lilla og litt tyktflytende, helt perfekt. Jeg tror den var blandet med godt redusert vin eller madeira og litt maismel e.l.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ligger svinelabber så godt. Kjøttet er mild i smaken, og konsistensen er nesten litt gummiaktig. Jeg tror det er samme grunn til at folk liker lutefisk. Konsistensen er litt utenom det vanlige, og i visse retter kan kjøttet faktisk binde sammen andre smaker og konsistenser for at helheten blir enda større. Dette var helt topp, i alle fall. Litt ost så var måltidet perfekt.

Jeg måtte da gå en del rundt gamlebyen etter den lunsjen! Byen var litt død, dels fordi det var mandag, og dels fordi det var ganske få butikker, kafeer o.l. Jeg hadde trodd at det var mange flere turister som var innom her. Men man kan klatre opp bakken til den store kirken og få et flott utsyn over nordre Périgord. Det var også et stort plass der et viktig marked hadde vært i tidligere år, og der det var et eget foie gras-marked. Byen ligger langs la Vézère-elven, som i dag så ganske møkkete ut, men som er en vakker og bred elv som sniker seg gjennom landskapet på vei til Bordeaux-gulfen Gironde.

Etter hvert var det endelig på tide å dra tilbake til Sarrazac, eller det vil si Les Jolies, gården til mine venner som bor her deler av året. Jeg tok bakveien og kjørte gjennom sjarmerende landeveier, og faktisk rett gjennom Gignac, der Conserves de Puy-Lambert ligger. Det var godt å komme "hjem" til gården. Utsikten over Cazillac, lukten av lavendel og murstein og ikke minst hyggelig selskap er alltid en del av dette stedet. Jeg ble ønsket velkommen som alltid, og vi satt oss ned ute for å nyte en enkel middag med melon og Auvergne-skinke, andeconfit fra Puy-Lambert, ost (cabecou og Cantal enre-deux) og ferske hvite fersken og aprikoser. Det var overraskende kjølig for senjuni å være i sør-Frankrike, men vi koste oss stort.

Starten på en reise: La grande aventure d'Erling

Jeg er i Frankrike igjen, og setter ut denne gangen på en litt lenger reise en vanlig. Istedenfor å besøke alle mine forretningskontakter i en reise, tar jeg et par besøk på to forskjelige steder og bruker dagene ellers til å oppdage mer av dette området som jeg har blitt så glad i: Sørvest-Frankrike.

Tidligere har jeg bodd hos mine venner i Sarrazac og utforsket området fra Brive i nord til Dordogneelven og Cahors i sør, og så langt øst som Sarlat. Det utgjør deler av Périgord, Quercy og Corrèze, men er i seg selv et begrenset område. Når mange tenker på dette hjørnet av Frankrike, tenker de ofte på Gascogne og Pyreneene, i tillegg til Langudoc. Sistnevnt besøkte jeg ifjor med et lite besøk til Toulouse, men de første to skal jeg reise til nå.

Fra Bordeaux til Périgueux
Norwegian har heldigvis begynt med flyvninger til Bordeaux, og derfra er det mye lettere å kjøre til Quercy-området enn det er fra Paris. Og der startet reisen min i dag. Men så tidlig om morningen! Flyet gikk kl 7. Og til tross for at jeg sto opp halv-fem (uff da!) og kom til Gardermoen like før 6 var jeg presset for tid. Køen til Norwegian var kjempelang, da de har tydeligvis lagt om mange flyavganger søndag tidlig, sikkert for å betale mindre i flyplassavgift. Jeg plasserte meg selv i køen, og lurte på om det kanskje var noen innsjekkingsmaskiner, men så ingen og bestemte meg for å bli stående der. Det var nesten. Da klokken var 06.30 stengte innsjekkingen for flyet mitt, og jeg sto fortsatt i kø foran en 20-talls mennesker som alle sammen skulle til Dubrovnik samtidig som jeg skulle til Bordeaux. Etter litt tigging om å gå foran i kø og litt fram og tilbake (de måtte åpne innskjekkingen igjen) ble jeg sjekket inn. Jeg var rimelig heldig med køen foran sikkerhetssjekken, og hoppet foran alle som skulle inni i porten til utenlandsdelen av flyplassen. Klokken var kvart på, og jeg måtte kjøpe noen gaver til de jeg skulle besøke og fikk så vidt tid til det, før jeg løp på flyet. Jeg var like spent på om bagasjen skulle komme frem sammen med meg, men det var ingen grunn til å bekymre seg over. Endelig var jeg fremme i Bordeaux, hadde funnet leiebilen, og kunne suse av sted.

Første stopp var byen Périgueux. Som hovedstaden til området Périgord har jeg lenge følt at jeg burde besøke denne byen. Jeg bestilte et rimelig hotel ved togstasjonen og skulle gå rundt byen på en stille søndag. Først var det lunsj. Siden dette er egentlig en mat-blogg skriver jeg en del om maten jeg spiser på turen! Hotellverten anbefalte et lite sted nedover gaten som het Le Midi. Jeg trodde han prøvde å si meg at de serverte lunsj bare "midi" eller klokken 12 (for jeg har vært ut for det før!) og klokken begynte å nærme seg ett. Men jeg forsto tilslutt at det var navnet på stedet, og gikk 50 meter nedover gaten. Jeg fikk et bord utenfor mot den intetsigende togstasjonen og ble møtt av en hyggelig chéf. Menyen var helt standard for Périgord, en 14 euros søndagslunsj med retter som melon, paté, confit og biff. Jeg var fristet av redikker med smør, en spesialitet fra området, men ønsket heller å smake forskjellige "patés des maisons" under turen, og så valgte denne og grillet pølse med poteter. Pateen var en stor skive med mye kjøtt, helt ok smak, med svært godt tilbehør. Noe syltet og grønt som jeg ikke klarte å identifisere samt en skikkelig deilig løkkompott. Kompotten var søt og gul i fargen, og jeg spurte om den var laget med Sauternes eller en annen søt vin. Neida, den var laget kun med løk og sukker men med en dråper Grenadine for å sette farge. Det var godt uansett. Pølsene var skikkelige kjøttpølser og potetene var stekt godt i gåsefett, hvitløk og persille. Det var nesten som å komme hjem! Jeg tror at sjefen begynte å like mine spørsmål for han spurte om jeg ikke ville prøve sitronterten som ikke sto på menyen. Det var klart han var stolt av denne, og av god grunn. Fin balansert sødme og syre, med en eggekrem-aktig sitronfyll og delikat bunn. Han kom tilbake flere ganger for å spørre om ikke jeg likte den...

Périgueux
Etter en liten sieste (jeg hadde tross alt stått opp halv-fem om morningen), var jeg klar til å se Périgueux. Det var søndag, og byen var stille, nesten litt mistenkelig stille. Butikker var for det meste ikke åpne, men det var heller ikke så mange turister. Men det er kanskje tidlig ennå for turistsesongen. Hotellet lå litt utenfor gamle sentrum, og jeg gikk langs en gate som het Rue de Gambetta, som hadde den dagen et stort bruktmarked. (Jeg spurte i resepsjonen om det var et marked jeg så der, og de sa neida, det var bare brocade, et ordentlig marked var noe annet! Périgueux skal være et skikkelig markedsby (og da snakker vi om mat og foie gras), men jeg får ikke oppleve det her på denne turen.) Bruktmarkedet fristet med leker til sønnen min, artige gamle glassflasker, askebegere og plakater, og messingkasseroller, men jeg holdte igjen, jeg har jo tross alt nettop begynt turen, og sparer dessuten ekstra bagasjeplass til vin jeg skal kjøpe på veien.

Når jeg kom til gamlebyen var det en fin sti jeg kunne følge, men noen artige skilt langs veien, noen på engelsk, noen på fransk. Min "grønn guide" fra Michelin viste også veien langs denne stien, med fine kommentarer langs veien: en gammel dør her, en liten slott der. Jeg så huset til en berømt patéchef. Bare i Frankrike ville det være en turistattraksjon! Gamlebyen var stort sett bygd av granittstein, noen nye og noen gamle, og ga stedet en gråfarge. Det var fine åpne plasser overalt, der det var små kafeer og restauranter, eller bare "bakgårder" som man kunne vandre gjennom. Det mest spennende var katedral St. Front, som er bygd med typisk Périgordine arkitektur, dvs nesten mooriske domer, og var forløperen visst nok til Sacre Cœur i Paris som ble tegnet av samme arkitekt. Da jeg gikk inn i kirken holdt et flott kor på å øve, selv om jeg så ingen til stedet. Det var likevel korsang i luften, som bare fylte hele lydrommet som en spøkelse. Det var så nydelig at jeg bare satt ned med øynene lukket og hørte på.

Restaurantvalg for kvelden måtte jeg også gjøre, og jeg hadde markert på kartet mitt hvor alle anbefalte steder fra Guide Michelin og Gault-Millau befant seg. Desverre er guidebøkene mine fra 2002 og flere av stedene var ikke der lenger eller hadde skiftet navn, ellers så var mye stengt på søndager. Jeg endte opp på et svært hyggelig sted med utendørsservering på Place Marché au Bois (lurer på hva slags marked det var?) som het rett og slett Café de la Place. Det var uformelt, og hadde mine favoritter på menyen. Jeg vaklet mellom snegler og kalvebrissel, og valgte det siste. Fra en slik café kommer god mat i store porsjoner som ikke er overpyntet som på gourmetrestaurant. Kalvebrisselen var brasert i en lett brun sky med hvitløk, sjallotløk (tror jeg) og persille, og servert med mer gyldenstekte poteter i gåsefett. Brissel har en nøtteaktig mild smak og nesten tofu- eller osteaktig konsistens, og denne var svært god. Det var bare så mye av den at jeg nesten ikke klarte å spise opp! En lett og nedkjølt rødvin på karaffel gjorde susen. Og heldvis hadde jeg en egen mage til isdesserten....

Périgueux virket for meg som ingen storby, heller en liten middelalderby med mye bebyggelse rundt det. Selv om det er en del administrasjonssenter der, får man ikke på langt nær følselsen om å være i en by som Toulouse, for eksempel. Det var et sjarmerende sted, om ikke litt kjedelig, men godt å kjenne.

En vri på confit -- med aprikos

Jeg hadde en hyggelig middag i går med venner som ba meg ta med foie gras og confit. Det var et perfekt eksempel på hvordan man kan lage an kjapp 4-retters (vi orket ikke dessert, derfor ikke 5) uten å bruke mye tid på kjøkkenet. Vi spiste to patéretter (en svinepaté som jeg tester og en foie gras d'oie entier) og så andeconfit med stekte steinsopp og pasta, etterfulgt av gode oster. Vi kjørte det sammen med en Cahors vinsmaking, basert på cuveer som vi hadde samlet i Cahors for et par år siden, fra 2000 og 2001. En flott og lærerikt kveld.

Forresten to Cahors som skiller seg ut:
• Domaine du Prince: en liten vinprodusent som lager ganske rimelig vin, med sin egen stil. Ikke erketrasjonelle og tunge viner, for de er ganske fruktige, men heller ikke viner med "parkerpreg" av masse eik og ubalanserte taniner. Vinen smakte rips og bjørnebær, og virket først som en lettvekter, men med confiten holdt den fruktsmaken fint, mens andre viner "druknet" i den kraftige andesmaken.
• Le Cèdre: Til nå den flotteste og mest elegante Cahorsvin jeg har smakt. Ryggrad, skogbunn, frukt som åpner seg i glasset, et vidunder. Den må bare komme til Norge! Si vous plait!
• Og en tredje.. La Pinneraie, en balansert vin med gode men ikke overdrevet tanniner og typisk frukt for Cahors. Men med andeconfit ble smaken litt dempet.

Men nå til det jeg egentlig skulle skrive. Jeg eksperimenterte med et helt nytt produkt jeg fikk inn denne uken, en balsamicoeddik med aprikos og Provence-urter. Etter at jeg stekte skinnsiden ned confit i stekepanna, satt jeg confiten i en form, penslet med denne eddiken, og satt i stekeovnen på 200 grader til vi var klare til å spise. Resultatet var svært lovende! De søte biter av aprikos krydret confiten slik at av og til så fikk men en artig søtsmak i munnen sammen med andekjøttet. Anbefalt! Snart kommer denne eddiken på webbutikken, imens om det er noen som ønsker den kan de kontakte meg direkte.

Matstreif

Denne helgen var det Matstreif -- et stort "Bondens marked" med mer der alle markeder fra hele Norge samles. I alle fall en del av deltakere fra mange markeder. Det ble holdt under Oslo Sommerfestival midt på Karl Johan og ved universitetsplassen. Festivalen var ikke fullt så bra som det var i fjor, da jeg mener å huske at det var flere boder, men det var likevel mye godt å finne.

Her var handlekurven min:
• Røkt blåkveite fra Reine i Lofoten
• Speket oksekjøttspølse med rødvin og bær fra Heidal, en som Roland likte best
• Ost, "Gårdens Gauda" og hvit gjetost, og biodynamiske egg fra Ommang Søndre
• Asparges og cherrytomater fra Lauvnes gård
• Jordsjokker og rødbeter fra John Th. Fredriksen Gartneri – Mat fra Hadeland
• Røkt og saltet sild som ble solgt hos Slow Food

I tillegg smakte vi på masse spekemat, røkt fisk, hval (speket og grillet), eplesider, bærsyrup, chutney, m.m.

Jeg var ganske fornøyd med turen. Jeg fikk hilst på en del som jeg kjente igjen, og sønnen min Roland fikk smake på alt han ville, og oppdaget hva han synes var godt og ikke så godt. Jeg savner likevel som alltid mer ferkse råvarer -- hvor er grønnsakene, frukten, fisk og kjøtt? Det er fine ting å ta med hjem, men ikke noe å lage middag av...

Jeg fikk til slutt stå på stand hos Slow Food Oslo. Det var artig for meg som medlem å snakke mer med ledelse i foreningen, og se at mange var interesserte. Jo flere, jo mer aktivitet!

Palmer

Det blir mange vinsmakinger for tida. Det er jo bra, jeg har selv følt meg litt innestengt i det siste, og disse smakingene får meg ut av huset, samtidig som jeg får inspirasjon til vinmatching og kan etablere nye kontakter.

På tirsdag var jeg hos importøren Palmer, som hadde et arrangement på Ekebergrestauranten ved sjømannsskolen. Jeg har alltide hatt lyst å prøve restauranten der, og med vinsmaking til en rimelig pris virket det svært fornuftig.

Først var det en "stående smaking". Det betydde at det var mange bord arrangert messe-stil og at vi kunne gå fram og tilbake for å smake forskjellige viner. Hovedfokuset var vinprodusenten Delas fra Rhône-dalen. Han har viner fra Cotes-du Rhône, Crozes-Hermitage og Hermitage, både hvite og røde. Ellers var hele Palmers produktliste tigjengelig for smaking.

Hvit Rhône-vin er virkelig noe godt, og relativt ukjente. Jeg var bort i det for første gang når jeg syklet gjennom Chateauneuf-du-Pape (der de lager all pappvin, he he). Der besøkte vi en liten produsent som viste oss hvit Chateauneuf. Det er bare 3% av vinproduksjon der som er hvitvin (og noe veldig liten prosent som er rosé). Hvitvin fra Rhône er kraftig, litt glyserinaktig, med en litt nøytral smak av nøtter, mandler og litt blomster og honningfrukt, som minner om melon noen ganger. Den kan virke litt smaksløs ung, men en moden vin blir gul i fargen og nøtte- og melon og sitrusaromaene forsterkes. Det er fantasitske matviner.

Favoritten min på smakingen var Delas Voginer, laget av Voigner-druen. Vi hadde den til middagen til en rett med asparges og røkt scampi som var en av de beste matchene jeg har opplevd på lenge. Vinen fikk en hel ny dimensjon når den kom i kontakt med maten.

Ellers var kveldens overraskelse en portugesisk Vinho Verde, Via Latina Loureiro 2006 til vesle kr 80! Den var frisk, fruktig og svært leskende, med en tørr ettersmak som minte om sjøen. Smaken minte litt om furu og mynte. En ordentlig flott sommervin, som jeg kommer til å kjøpe mer av!

Vin "Bio"

Jeg var heldig nok til å bli invitert til en vinsmaking arrangert av den Franske Ambassade av økologiske og biodynamiske viner. Det er et tema som har fått mer oppmerksomhet i det siste, og Vinmonopolet har begynt å merke bedre hvilke viner som er økologiske.

Økologisk er bra, er det ikke det? Når det gjelder vin, tror jeg svaret er både ja og nei. Det er bra at produsentene bruker mindre eller ingen sprøytemidler og dyrker plantene naturlige: det er bra for oss som drikker vinen og bra for miljøet. Men på den andre siden, er det allerede mange gode produsenter som vet at for å lage den beste vinen, må man bruke minst mulige kjemiske midler, men uten at disse er sertifiserte som økologiske. Med andre ord, nyt de økologiske vinene, men ikke tro at alt andre er forurensende. Kvalitetsviner fra små produsenter er ofte like "økologiske". Problemet er selvsalgt at man ikke vet om dette stemmer eller ikke.

Det andre jeg har lenge lurt på, er hvordan vet vi om økologisk vin smaker bedre? Alle viner er forskjellige, slik at når vi drikker en god økologisk vin, tror vi den er god fordi den er økologisk eller fordi den har god jordsmonn, gamle vinstokker, godt klima, eller en av en million andre faktorer som bestemmer smaken på vin?

Jeg fikk noe svar på dette under smakingen. Vinplanter som blir behandlet med kunstig gjødsel og som ikke må slås mot naturlige fiender (insekter osv) har det "for godt". De brer røttene ut grundt over jordet fordi de får lett næring der. Mens vinplanterøtter som ikke får den behandlingen må søke langt ned i jorda for å få næring. Og det er kjent fra gammelt av at jo mer planten må "lide" for å få næring, jo mer konsentrert blir smakselementene i druene, og dermed bedre vin.

Det var det vitenskapelige rundt det. Importørene som presenterte sine viner mente også at økologiske viner viste klarere frem sin "karakter", altså at smaken ikke var endret men at den kom mer i lyset. Det virker jo logisk det.

Det var mange gode viner den kvelden. Jeg har lyst å trekke fram en som en favoritt:
Ch La Tour Grise Saumur Blanc "Les Amandiers" 2005 (vnr 49205, kr 182). Denne Loire-vinen av Chenin Blanc hadde en delikat aroma og smak av både honning og blomster, med en hint av melon og sommerfrukt. Den viste nesten fram litt sødme, men var likevel tørr, og delikat men med en del kropp. En vin som jeg tror er like deilig til en aperitif som til mat som fisk, skaldyr og til og med lyst kjøtt.