Nye produkter i webbutikken!

Nå er endelige de nye produktene til Sarrazac tilgjengelige i webbutikken! Du kan også finne dem hos en av Sarrazacs forhandlere.

Nye produktserier:

• Balsamicoeddik med frukt og krydder


• Ekstrajomfruolivenolje med sitrus eller urtesmak


• Ferdig vinaigrette


• Nye chutneyer


• Barsiruper til blanding i drinker, vann eller til desserttopping

Se mer hos Sarrazac.

Glad(i)Mat i Stavanger

Jeg har reist til Stavanger for GladMat Festivalen, en stor matfestival som går over en hel uke i denne matgale byen. Hovedformålet for meg er å se om dette er noe som Sarrazac burde være med på med en stand neste år, men det er også fint å hilse på kjente, skape nye kontakter og få noen gode matopplevelser.

Det eneste som ligner dette i Oslo er MatStreif om sommeren, som er et stort "Bondens Marked" m.m. Men i motsetning til MatStreif, er det få "Bondens Marked"-boder her men veldig mange andre ting, og hele festivalen som tar sted på Vågenkaia er mye mye større.

Det består i hovedsak av tre forskjellige kategorier: serveringsboder, produsenter, og "andre" aktiviteter. Det første er det største innslaget. Veldig mange av serveringsstedene i byen, fra Jans Mat og Vinhus til små asiatiske takeaway-steder har sine egne bod. Maten er stort sett ganske rimelig, men til gjengeld serveres rask på papptallerken og plastbestikk. Drikke er det nok av også, fra øl til kr 50 til champagneglass til kr 115. Stemningen er vanskelig å slå, så dette er et flott sted å bruke en ettermiddag for et par eller en vennegruppe.

Noe av det mest spennende på serveringsfronten er Extreme Dinners, et spesielt cateringselskap som lager gourmetmat "hvor som helst", som serverer en 10-retters tastingmeny til kr 210, men vinmeny til samme pris inkludert sjampis. Teltet er ganske fullt. Et annet tips er Craigs Kjøkken og Bar, der selveste Craig står ved den kjempegrillen hans og lager ordentlig BBQ svinenakke som har vært grillet over lav temperatur i over 9 timer -- det bare smelter i munnen!

Men for meg som er her alene så er det bare så mange måltider jeg greier å fortære, og jeg kunne ønske det var flere produsentboder som viser fram varene sine. Noe er det, fra "dalane" og fra Ryfylket, og litt fra Bondens Marked. Verdt å besøke er Dalane Brygghus, en mikrobryggeri fra Egersund som har en fantastisk pilsnerøl, Pinnasteik fra Bjerkreim som griller det vi andre pleier å kalle pinnekjøtt, Matjes, en nederlender som lager ekte matjesild, og Tind, en av de beste spekepølseprodusentene i Norge.

Blant det øvrige, har jeg deltatt på to gratis kurs, en i matlaging og en i kjøttpartering. Det er også konkurranser og informasjonsboder om alt fra vann til tannhelse.

Vi får da se om Sarrazac passer inn i en bod her neste år, det er i alle fall spennende å være her nå omringet av mennesker som elsker god mat! Heia Stavanger!

Tour de France

Jeg er ingen sportsfan, og ser sjelden på idrett på TV bortsett kanskje fra de store mesterskapene. Men de neste dagene er det likevel verdt å få med seg Tour de France, da de sykler gjennom "vår" del av Sørvest-Frankrike.

De hviler idag i byen Pau, og jeg håper indelig at de tar en deilig lunsj hos Au Fin Gourmet og nyter utsikten fra Boulevard des Pyrenées, de får vel ikke nyte så mye utsikt ellers, stakkars syklister.

I morgen kjører de fjelletappe i Pyreneene ved Bask-landet. Dagen etter går turen fra Pau til Castelsarrasin, der de bør i alle fall få smakt på en god Armagnac midt i hjertet av Gascogne. Så fortsetter turen fra vinbyen Cahors i Quercy til Angoulême i nærheten av Cognac. Man kan da sammenligne med Amagnac og gjøre opp sin egen mening om hva som er best. Og en andeconfit er vel heller ikke å foraktig. Foie gras gir masse energi til tunge sykkelturer.

Finn en etappeoversikt her: kart Tour de France.

Siste del av turen: Bordeaux

I dag skulle jeg gjennomføre den siste delen av turen min. Jeg hadde store planer om veien til Bordeaux, at jeg skulle kjøre innom Espelette, Sauternes og Bergerac på veien. Men jeg var fortsatt dårlig i magen, sloss med litt feber, og turen til Bordeaux på 3 timer virket skikkelig lang som den var. Jeg samlet min styrke, sjekket ut fra hotellet St Sylvestre, og satt i gang.

Jeg ønsket likevel å stoppe i Espelette, denne byen som er opphavsstedet til piment d'Espelette, eller Espelette-pepper, en mild chilipepper som har mye smak og som krydrer mye av den lokale maten. Det var uansett på tide å ta en pause, og byen lå langs hovedveien. Det var litt vanskelig å finne, men da jeg kom dit var det plutselig fullt av folk og biler. Espelette er en ordentlig turistdestinasjon.

Det var her jeg hadde en liten ulykke, og klarte å "parkere" bilen min i en grøft ved veiens side. (Jeg sverger på at jeg ikke så den, den var dekket med lang gress!) Heldigvis en helt ufarlig hendelse, både for meg og for bilen, men jeg måtte fortsatt vente en time på en bil som kunne trekke meg ut. Jeg oppdaget da at franskmenn er ikke folk som bare går forbi i stillhet når de ser noen som trenger hjelp. Jeg ble rørt over hvor mange tilbud om assistanse jeg fikk. En gikk så langt at han hadde nesten trukket ut bilen på egenhånd, og jeg takket pent men ville vente på en ordentlig tauebil spesielt siden det var en leiebil, og jeg var usikker på om bilen hadde tatt på seg noe skade.

Etter denne flaue hendelsen, dro jeg så vidt inn til byen. Som jeg hadde hørt rykter om, er byens befolkning svært stolt av sine peppere og pynter husene side med dem! Det ga en vakker om litt merkelig fasade. Jeg spise en snack med litt brebis (saueost) og appelsinjus, før jeg kjørte videre til Bordeaux.

Resten av turen gikk langs en lang, rett, kjedelig vei. Jeg merket at jeg ikke lenger var i fjellområdet, men at landskapet ble svært flatt. Jeg var i regionen Landes, som er en del av Gascogne mot Atlanterkysten og som er dekket av svært mye furuskog.

Da jeg endelig var framme i Bordeaux fikk jeg et førsteinntrykk allerede da jeg kjørte ringveien som går langs Dordogne-elven midt gjennom byen. Bordeaux var en meget vakker og imponerende by! En stor lang rekke av bygninger med steinfasade fra 1800-tallet som var velholdt ga inntrykk av en by som har hatt mye penger og markert sin makt og stilling. Jeg kjenner historien bak, at Bordeaux som havneby har (mis?)brukt sin makt til å sikre at områdets vin kom foran andre vinområder i Sørvest-Frankrike, og kunne kreve høye skatter av alle som ville sende varene sine til utlandet. Men synet av byen imponerer uansett.

Jeg klarte å finne en parkeringsanlegg ved hotellet og sjekke inn. Jeg bodde like ved gamlebyen, et fint sted å være. Da jeg neste dag gikk litt rundt byen var det artig å vandre opp og ned de lange gamle gatene, som var fulle av folk, cafeer og butikker.

Som allerede nevnt flere ganger, var ikke formen bra, slik at noe særlig storslått og målrettet utforskning av byen måtte vente til neste gang. Jeg spise på en nokså gjennomsnittlig brasserie, som hadde en god fiskerett til dagens. Det var verdt å huske at sjømat er en viktig del av maten så nær kysten.

Neste og siste dag gikk til vandring og venting. Jeg ville hjem og flyet gikk sent, og var ytterlig forsinket, men det gikk jo bra til slutt. Til og med alle glassflaskene i bagasjen min overlevde turen. (Hemmeligheten: ta med plastboblerull!)

Jeg sitter igjen med tankene om turen som helhet. Jeg fikk så veldig mange inntrykk, både når det gjaldt forskjellige steder, landområder, mattradisjoner, viner og ikke minst mennesker. Jeg hadde spist mye gåselever og sett frittløpende griser. Jeg hadde pratet med en Béarnaise kvinne om Jurançonvin, og sett spansk baskiske hus.

Når det gjaldt maten var det noen konstanter, og andre ting som endret seg. Overalt får man melon i sesong, andeconfit, suppe og steinsoppomeletter. Men så har man regionale spesialiteter: moutarde violette-saus i Périgord, poule-au-pot i Gascogne, fjellørret og pepper i baskerland/Pyrenéene. Så var det trendene: suppen ble tjukkere jo lenger sør man kom, og fikk større innehold av poteter, bønner og kikkerter. Tomat og paprika er mindre kjente ingredienser nord i Périgord men mer prominente lenger sør. (Man ville aldri lage en foie gras terrine med paprika i Périgueux som man gjorde i Pau!)

Ting jeg alltid vil huske:
Périgueux: kokken som insisterte på at jeg smakte hans sitronterte
Terrason: en uforglemmelig Monbazillac og foie gras til lunsj
Sarrazac: måltider med Nicole og Malcolm, og Phillipes hjemmebrent plommebrandy
Montech: Kalvehode og oksetunge til lunsj
Condom: en floc de Gascogne i en café i sentrum, fantasifigurbutikken, en bokhandel-tesalong, og å se solen sette seg over byen mens jeg spise middag
Armagnac: Larressingle som by og Ch Basca-Maniban 1974
Nogaro: en smak av ost på markedet
Pau: en travel by, et varmt glass Jurançon og et svært foie gras forret
Jurançon: To hyggelig vinbønder og en kraftig garbure
Aldude: Løpende griser og "omelette Norvègienne" hos St Sylvestre
Roncevalles: Pilegrimer
Espelette: bil "velt"
Bordeaux: place de la Bourse

Rolandskvade

I dag var desverre dagen jeg ble dårlig. Med dårlig mage og feber, var jeg ikke lenger i stand til å utforske 5-retters måltider to ganger daglig, og trengte mest av alt å hvile litt. I ettersyn var det kanskje like greit, jeg hadde vært svært aktiv i over en uke og hadde behov for litt ro. Og jeg kunne ikke ha bedt om et bedre sted å få ro, enn i de vakre stille Pyrenee-fjellene.

Men jeg nektet å ligge på hotellrommet mitt hele dagen, og hadde egentlig planlagt en biltur i en sirkel som gikk fra Aldude, over til den Spanske grensen og tilbake igjen, gjennom Iraty-skogen og byene St Jean Pied-de-Port og Biagorry. Jeg hadde allerede før jeg ble dårlig en anelse om at dette var mye kjøring på en dag, og med lite energi måtte jeg korte ned på turen. Men jeg hadde lyst mest av alt å se litt av fjellnaturen, og oppleve å krysse inn i Spania. Jeg hadde begynt å føle etter hvert at alle små franske landsbyer så ganske identiske ut: kirke, café, markedsplass, bakeri, hovedgate, alt bygd med grå stein. Så det anereledes ut på den andre siden av grensen? Jeg måtte finne ut.

Jeg satt meg i bilen og kjørte opp den svært svingede veien oppover fjellsiden. Fjellene er vakre, med både skogpletter og store åpne områder der man kan se dyr som koser seg. Ikke langt fra Aldude kommer jeg til et lite handelssted, en butikk og en café, med et skilt der det står "Navarra". Var dette Spania? Det var det vist nok, selv om det sto faktisk ingen offisielle skilt noen steder om at man nå har krysset en landegrense. Er EU blitt så sammensmeltet at grensene ikke lenger fins? Tross alt, selv i USA har delstatene klare grenser som jeg ser når man kjører fra en delstat og inn i en annen... Det var merkelig.

Men i Spania var jeg, og skogen ble plutselig tettere. Visst nok har Spaniolene vært mer opptatt av å bevare skogen heller enn å bruke området for jordbruk. Jeg må ha kommet til toppen fordi plutselig så var den svingede veien en stor nedoverbakke. Jeg stoppet ved første landsby jeg kom til (mest fordi jeg måtte tisse). Noe likt det franske var det, og med de samme baskiske trekk som på den andre siden av Baskerland. Men det virket likevel som at hus, gjerder og tak var litt mer pyntet, litt mer blomstrende om du vil. Kirkene representerte den mest tydelige forskjellen, da de plutselig hadde den særskilte "spanske" utseende. Cafeen i byen var stengt, og jeg traff en gammel dame som snakket fort til meg på spansk. Jeg prøvde å spørre om hun kunne snakke engelsk eller kanskje fransk, men nei, bare 5 km fra grensen er språkbarrièren et faktum. Jeg skjønte etter hvert at cafeen åpnet kl 11, altså om et kvarter, og klarte å kommunisere med internasjonal kroppspråk og ordet "toilet" at jeg måtte tisse... Hun var veldig snill å åpnet opp cafeen for meg. Etter mye "muchos gracias" var jeg igjen på vei.

Veien fortsatte ned mot Pamplona, men jeg kjørte tilbake mot Frankrike, men med en annen vei. Denne veien skulle bringe meg videre til Roncevalles, byen der historien bak Rolandskvade skal ha funnet sted. Den store generalen Karl Magnus var på vei tilbake fra Pamplona, som han hadde nettop beseiret, og Roncevalles ble angrepet av Baskere som ikke ønsket Karl Magnus velkommen. Den modige løytnanten Roland forsvarte stedet mot bakholdsangrepet, selv om han selv mistet livet sitt den dagen. Dette var en spesielt artig historie for meg siden sønnen min heter Roland Magnus. (Selv om jeg ikke nødvendigvis ønsker at han skal begynne å slåss med baskere.) Selve stedet Roncevalles var ikke så fryktelig spennende, bortsett at det var fullt av pilgrimer på veien til Santiago de Compostella. Noen var på sykkel, noen hadde busser med mat og bagasje som følgte dem, noen bare meg en ryggsekk og en stav. Byen var det første stedet man kom til langs den stien etter å ha krysset inn i Spania og klatret opp fjellene. Det var noe svært modig og tiltrekkende med alle disse gående. Jeg syntes at det var tøft nok å kjøre så mye rundt omkring som jeg gjorde, men disse hadde gått i dager og uker og kanskje måneder, og hadde nesten hele Spania foran dem.

Jeg hadde på dette tidspunktet ikke blitt særlig piggere og måtte bare dra tilbake til hotellet. Jeg kjørte videre nedover den svært bratte fjellsiden mot St Jean Pied-au-Port. Jeg syntes også at det var tøft kjøring. Inntil jeg så flere syklister med full bagasje syklende oppover fjellsiden. At de orker! Jeg kan godt forstå at denne strekningen er den vanskeligste i Tour de France. Og veien gir en ny definisjon til svingede.

Tilbake over til den franske siden, var det ikke lenge før jeg var tilbake på hotellet. Da var jeg såpass sliten at jeg måtte bare legge meg. Jeg sto opp like før middag og forklarte til verten, en hyggelig dame, at jeg var blitt dårlig og orket ikke et helt 4-retters måltid til middag. Hun var svært sympatisk og ga meg litt suppe og litt fisk å spise. Det var forsåvidt artig å få litt fisk, for det var fersk ørret fra fjellbekken som er spesialitet i området. Den var stekt hel i en panne med litt "blackened" krydder, noe som så ut som litt pepper, paprika, og andre krydere. Da var det fort til sengs igjen, for neste dag måtte jeg komme meg til Bordeaux!

Frittløpende gris

I dag var den store dagen da jeg skulle besøke firma Pierre Oteiza, produsent av produkter fra svinekjøtt: skinke, spekepølser, pateer o.l. samt ferskt kjøtt. Det var litt av et eventyr, for jeg fikk se alt fra små griseunger til de store skinkene de ville en dag bli mange år senere. Joda, trist kanskje, men jeg tror helt sikkert at disse er noen av de lykkeligste grisene i verden.

Griserasen de bruker er helt unik: den baskiske grisen. Den er en gren av den iberianske grisen, den som brukes i Spania til de beste skinkene, og skiller seg derfor markant fra den "hvite grisen" eller vanlige europeiske grisen som er mest vanlig. Baskiske griser har svart hode og svart bakparti, og karakteristiske store svarte ører som henger dråpeformet over øynene deres. Denne griserasen ble benyttet lokalt lenge, men med stadig færre griser fra 1900-tallet. Faktisk, i 1987 så var det kun 30 griser igjen. Ja, du leste riktig, kun vesle 30. Da var det nesten tatt for gitt at rasen skulle dø ut, og noen få var bragt til Paris for en utstilling som en kuiøsitet. Pierre Oteiza, sønnen av en baskisk gjeter, bodde den gang i Paris og nøt det gode livet. Han var glad i mat og kom til utstillingen, og det endret hans liv -- og livet til alle fremtidige baskergris. For han bestemte seg da for å flytte tilbake til det lille stedet Aldude, 3 km fra grensen til Spania i Pyreneene, for å redde denne rasen. Han fikk samarbeidspartnere i området, noen grisebonder og andre produsenter av annen typisk baskisk mat, som piment d'espelette, til å være med på etableringen firmaet som i år fyller 20 år. Nå finnes det over 30.000 baskiske gris som ble godt ivaretatt, og gir oss en unik og svært god skinke og spekepølse! Det er andre bønder som lager skinke av denne grisen, men bare til privat bruk, Oteiza er den eneste som tilbyr dette produktet på markedet.

Livet til grisen starter i et lite uteområde der morgrisen tar vare på sine søte små unge. Hvert kull har et bitte lite hus bare til dem der de kan hvile å få seg mat. Det får mat som korn, soya, bygg, eikenøtter, osv. og har i tillegg et lite epletre hver der de kan spise det som skulle falle ned. Huset er dekket av tørkede blader som fungerer som en slags naturlig isolasjon.

Etter grisen er 1-2 måneder gammel slippes ham ut på fjellet. Det er 3 seperate områder for griser av forskjellige aldere, I alle disse områdene får grisene vandre rundt og spise det det selv finner, fra gress til frukt og nøtter, og får i tillegg mat fra bonden hver dag med vann. Dette sikrer at grisen får komplett næring samtidig som den alltid kommer tilbake til "matmor" på slutten av dagen. Da grisene er 6 måneder gamle havner de på det største området, der de har både et lite hus til seg selv der de kan hvile og spise, samt klatre rett opp fjellbakkene og vandre.

Disse grinene går ikke. De løper. De er les couchons courant, "løpende griser" og man ser det på skinkene. Istedenfor en svær rompe har man en smalere rompe og bedre utviklet lårmuskler. Denne griserasen utvikler mye velsmakende fett som marmoreres naturlig i muskelvevet. Jeg spurte sjefen om hvor stort område de hadde. Han svarte først at minimumskravet var 40 griser pr hectare. Og de hadde 40 hectare for hver gris!

Når grisene blir gode og gamle, dvs 12 måneder (to ganger så gammel som en vanlig gris får lov til å bli), slaktes de. Da starter prosessen med å lage skinker og pølser. Jeg var såpass heldig å se hele prosessen. Skinkene saltes godt i ca 2 uker, og så henges til tørk i kjølige rom i til sammen 7 måneder med svakt stigende temperatur. Det er etter det at det imponenerende skjer: de henges til tørk i et "naturlig tørkerom" uten noen form for temperaturregulering, med åpne ventiler som slipper vinden gjennom. Her henger de i over 1 år for å utvikle den flott komplekse smaken. Pølsene går gjennom en lignende prosess, over noe kortere tid grunnet den mindre størrelsen. Det lages her også pateer, ferdige gourmetretter og annet godt tilbehør!

Etter å ha sett denne herligheten var det tid for å spise lunsj. Vi dro tilbake til hotellet St Sylvestre der jeg bodde. Kokken jobbet tidsvis for Oteiza og alle kjente hverandre godt. Vi fikk det som jeg skulle kjenne igjen som standardporsjoner for Baskerland -- store. Alt startet alltid med suppe. Så kom spekemattallerken til å starte med, selvfølgelig, med skinke, varm blødpølse (nam!) og spekepølse. Etterfulgt av baskisk gris i strimler med en fin krydderblanding og kuriøse tynne skiver av "fiolett potet". Og den var fiolett, ja. Svinekjøttet var smaksrik med en karakteristiske smaken som minnet litt om bacon eller røkt kjøtt. Så insisterte kjøkkenet på at jeg som normann skulle spise en omelette norvègienne til dessert. Det er en skive av en iskake som er bygd opp med sukkerbrød, to typer is og en brent marengs på toppen. Jeg måtte skuffe ved å fortelle at desserten fantes ikke i Norge, men så nok bare ut som norske fjell til den som først komponerte den (jeg tror det var Escoffier). Jeg fikk den ned likevel, med fare for å sprekke, og fortsatt dagen med et litt mer kjedelig møte om forretningsdetaljer.

Da møtet var over var det ingenting annet å gjøre enn å gå tur langs veien i Eznasu, der hotellet lå. Været var klarnet litt og jeg kunne ane sauer og kyr som gikk fritt i store hellete områder på fjellsidene. Jeg så hus "der ingen kunne tru at nokon kunne bu" og det ga meg en god følselse om at det eksisterer et landbruk som tar så godt utgangspunkt i både dyrene selv, tradisjon og livsstil og kvalitet.

Senere den kvelden skulle jeg ha middagen min på samme hotell, men var i ferd med -- skrekk og gru -- og ikke være sulten lenger. Jeg hadde fått så mye mat! Men så var det bønnesuppe, fantastisk fersk melon, og den beste stekte kyllingen jeg har smakt! Jeg fikk også smakt på en baskisk spesialitet som jeg virkelig ønsket å prøve, gateau basque, eller baskisk kake med en lag vaniljekrem i bakt inn i midten. Kjempemett, gikk jeg litt til før jeg gikk å la meg.

Fra by til fjell

Denne dagen kunne jeg forlate Pau og finne veien til Pyrenee-fjellene. Det var ikke alt for trist å forlate storbyen. Jeg foretrekker virkelig små landsbyer, steinhus og vingårder til traffikk, fancy restauranter og masse mennesker, i alle fall mens jeg er i Frankrike. Veien ut av byen var litt kronglete, men det var søndag formiddag så trafikken var ikke så ille.

Bare etter en halvtime var jeg ute i Jurançon-området. Det var noen få vinranker og skilt mot vingårder men det var ikke tett med dem. Jeg kjørte forbi byen Gan til en av de få vingårdene som tok imot besøkende på en søndag, Domaine Lapaty. Jeg kjørte opp en svært bratt vei til et vakkert hus med blåmalte vinduer, noen bur med kaniner, høns og ender og en bjeffende hund. (Alle disse steder har hunder som blir svært begeistret ved besøk av fremmede. For en med hundeskrekk er ikke dette lett.) Døren til låven som var kjeller og tydeligvis utsalgssted var halvveis åpen men ingen var der. Etter et par "bonjour" ropt høyt og tydelig kom en eldre dame, eieren Irène Guilhendou, skittent fra hagearbeid og hilste på meg med et stort smil. Vi tok hverandre i albuen, og så gikk hun inn og skiftet. Når hun kom ut igjen fikk jeg gå inn og smake på vinene.

Damen hadde en fransk aksent jeg aldri hadde hørt maken til. For det første brukte hun ikke den typiske franske skarre-r, men rullet r-en tjukt på tungen. "eng"-endelsene var mange, og hun forsto f. eks. dårlig når jeg spurte om druene var høstet for hånd, "main" (ut. "mæ"), og gjentok og sa "mæaanng". Men hun var svært vennlig og pratsom, og selv om jeg forsto bare halvparten var det flott å kunne møte noen på den måten. Jeg smakte på vinene fra forskjellige årganger og forskjellige drue-sammetninger: petit maseng ("mæasannng"), gros maseng og corbu. Stilen her var en lettere, fruktigere og mer druepreget Jurançon enn jeg var vant til, men god. De eldre årgangene (2001, 2002) var allerede mer integrerte og svært gode til en aperitif. 2003 var etter det varme året svært up-front og fruktig men med lite struktur og syreinnhold bak. 2004 og 2005 var for meg for druesaftaktige ennå.

Jeg ble vist rundt vingården etter at jeg spurte hvor vinrankene var, og kunne se plantene plantet i en stor helning, alltid mot sør for å få mest sol. Hun pekte ut steinen i jorden og sa at den hadde mye å gjøre for vinens smak og terroir. Så så hun svært bekymret ut, og så ut mot neste bakketopp, der det var installert en helt ny mobiltelefonmaste. Det var kanskje godt nytt for de som bodde ut på landet å få bedre dekning, men hun var overbevist at den skulle gi henne hjernekreft. Vi fortsatte å prate om flysikkerhet, om terrorisme, om været (veldig viktig for en vingård), og så sa jeg takk for meg og dro med en flaske 2002 i hånden.

Klokken var passert tolv allerede, og selv om jeg ikke var så sulten, viste jeg at jeg måtte få i meg lunsj, siden det var fortsatt langt igjen til destinasjonsstedet Les Aldudes i fjellene. Jeg var ennå usikker om jeg skulle kunne få tak i middag senere, for mange restauranter her holder stengt søndag kveld (etter den store søndagslunsjen). Jeg kjørte gjennom et par småsteder og endte opp på Lacommande, et sted oppkalt etter det 1000-år gamle kirkebygget "La Commanderie" som lå der. En hyggelig vert på La Vielle Auberge tok meg imot, og serverte meg foie gras (en landelig og enkel, godt krydret utgave med epleconfit), lammebrissel (første gang jeg har spist brissel av noe annet enn kalv, servert med steinsopp og godt stekt i hvitløk) og husets kake som lignet på bløtkake på en prikk. Før maten fikk alle en "smak" av garbure Béarnaise, den lokale suppen, som var en svær bolle tjukk suppe med poteter, grønnsaker og kjøtt. Det minnet meg faktisk om lys lapskaus eller kanskje sodd. Fullstendig stappet (igjen) dro jeg videre, redd for at ikke skulle bli for sent slik at jeg kom frem i kveld.

Landskapet i Jurançon er spredt men med svært mange bakker. Jeg kjørte ned en vei med 17% helning! Når man fikk litt utsikt, kunne man se helning og bakker med vingårder, skog og annen jordbruk i en herlig blanding.

Jeg ønsket å stoppe hos en vingård til, en som jeg fikk anbefalt i en butikk i Pau dagen før. Gården er eid av Thierry Bousquet og heter Les Benguères. Jeg kjørte enda en bratt vei og endte opp ved en kjellerdør der en hund bjeffet konstant på den andre siden. Det var ingen svar og jeg ringte telefonnummeret til eieren som sto på en lapp på døren. Jeg visste at det var forstatt lunsjtid (14.30) og at søndagslunsj var en hellig stund i Frankrike, men prøvde meg likevel. Etter litt fram og tilbake og misforståelser på telefonen var likevel mannen svært ivrig på å komme og kjørt dit med en gang, etter jeg hadde ventet i 10 minutter. Han smilte også bredt, og det slo meg hvor vennlige og gjestfrie disse folkene var. Joda, han spiste ennå lunsj men det gjorde ingenting, sa han. Vi dro ned til kjelleren og smakte blant store og små fat. Ikke så mange forskjellige årganger, 2004 alt sammen, men en tørr og to søte viner, en som var høstet senere og lagret lengre enn den andre. Her var Jurançon på sitt beste. Ikke for søt, men fruktig, med honningpreg, litt nøtter, og en del eksotisk frukt. Han komplimenterte meg for min smakssans, tydelig imponert, som gjorde meg svært stolt. Han nevnte at det var en anelse hvit trøffelaroma i vinen, og det synes jeg jeg så vidt kunne sans, nesten som bensinlukt i en god Riesling. Jeg kjøpte et par flasker og var endelig på vei til Les Aldudes.

Veien gjennom regnværet var kjedelig, men tilslut kom jeg til fjelldalen. Bygningene var ikke lenger hvit eller grå stein, men ev baskisk stil med et rammeverk av tre og hvit murpuss. Jeg kjørte gjennom og over bakker, ved dype elveganger, og frodige skoger. Det var som norske fjell bortsett fra at alt var så frodig. Det var vinplanter også, for jeg kjørte rett gjennom distriktet Irouleguy. To ganger måtte jeg stanse for dyr i veien, den første da en bonde pisket noen motvillige kyr over veien, og det andre for noen ville bukker. Det var som å komme inn i en annen verden, som jeg gledet meg til å utforske i de kommende dagene.

Hotellet St Sylvestre der jeg bodde er bare noen få kilometer fra den spanske grensen. Eieren tok meg godt imot, jeg fikk et flott rom med utsikt ut mot Spania. Rundt hotellet var små gårdsbruk med kyr, høns og sauer. Man fikk her middag som en del av "demi-pension", halvpensjonat til 41 euro inkludert mat og rom, ikke verst i det hele tatt. Maten var av den hjemmelagde "vanlige" sorten men svært god, og jeg lurte på om eggene, kalvekjøttet og osten kom fra de samme nabogårdene. Jeg spise en "liten" middag med bask suppe (tjukt suppe med grønnsaker, bønner, poteter og skinke), omelette med steinsopp, kalvestuing med pasta og en valgfri dessert (jeg valgte den baskiske brebi-osten av sau). Jeg fikk kjøpe en Irouleguyvin som jeg kunne beholde til neste dag. Den var laget av Cabernet Franc og Tannat, var fruktig men ren i stilen og veldig drikkenes. Godt og mett og helt utslitt la jeg meg og gledet meg til dager derpå da jeg skulle få lære om pølsemaking!