Best. Dinner. Ever.

Jeg var i går på restaurant Oscarsgate. Jeg hadde høye forventninger til dette stedet som nylig fikk en Michelin-stjerne, og som satser på en bitteliten sal med en eksklusiv opplevelse. Det er farlig med høye forventninger, for jeg har blitt skuffet mange ganger før. Men ikke denne gangen -- opplevelsen overgikk mine forventninger, der hver eneste munnfull var en overraskelse og en glede. Menyen var fylt med humor og glede, og vi ble tatt svært godt vare på av staben. Det var ikke mindre enn 2 vinkelnere fordelt på 8 bord. Og det lille kjøkkenet var så fult av kokker at det så ut som det ikke var plass til å bevege seg der inne.

Salen er som sagt liten og intim. Når man kommer inn ser man hele salen, som besto i går av 7 bord siden to bord var satt sammen for et "stort" selskap. Det var nesten litt trangt mellom setene, men vi klarte oss fint, og ble tilbudt en aperitif med en gang, som ble naturligvis en kir royal. Noen meny fikk vi ikke se -- det var kveldens 11-retter som gjaldt. Eneste valg var om vi skulle ta vinmenyen med 5-6 viner i glass eller velge fra kartet. Vi brukte god tid å lese gjennom vinkartet, som hadde et godt innslag av franske viner, mest klassiske viner fra Burgund og Bordeaux, samt en del fra Tyskland og Italia. Ikke et veldig innovativ vinkart, men solid. Mange av vinene var dyre, men her fantes det også noen helt legendarsike årgangsviner til en (i forhold til vinen) overkommelig pris, som en Ch Cheval Blanc 1982 til kr 5000. Det er klart at hvis jeg ønsker å feire med en slik vin en gang at dette er stedet å dra.

Vi valgte ikke en av de dyreste vinene, men ble inspirert av en av vinene på vinmenyen til å velge en god moden Riesling fra Pfaltz som hvitvin og så snevret vi ned rødvinsvalget til en Volnay fra Montille i 2004. Vinene skulle passe til mange forskjellige retter, og ideen var at en Riesling med litt sødme, friskhet og mineralskhet vil tåle litt av hvert, og at en Volnay med en kombinasjon av delikat silkemyk frukt og samtidig struktur ville klare det samme til både brissel, pizza og vilt.

Vi fikk 16 "retter", noen store og noen små. Da vi satt oss ned fikk vi men en gang med vår kir en liten skål med popkorn med trøffeldipp og litt fritert "chips". Allerede var det to kjennetegn på hva som skulle komme. Det var brukt mye "pop mat" med en humoristisk vri. Vi fikk i løpet av kvelden ikke bare popkorn, men fish & chips, hamburger og pizza. Jeg har lenge drømt om å gjøre slik mat som en del av en gourmetmeny og de klarte det her utmerket -- det gjorde middagen morsom. Og så var det trøffel overalt. Svart og hvit trøffel, fra Périgord og Alba, fersk og aromatisk.

Da vi finleste vinkartet fikk vi et stativ med små bite-size retter: kjegle med laks, litt rogn, en liten "skagentoast" og en bit med gele fra oksehalesuppe. Etterpå da vi ventet på første "offisiell" rett kom den siste appetittvekeren: en skål med 4 skiver sylte, knekkebrød i en miniatyr "bag" og smør. Det var deilig sylte og et av de få tegn til jul i menyen.

Så kom den første retten. Den er så kompleks at jeg klarer ikke å beskrive alt, men den besto av salmalaks på to måter, carpaccio og posjert på 32 grader, men fusion-tilbehør av soya, wasabi, vårløk og litt rogn og skum. Jeg var midt i en historie da jeg gaflet i meg den første biten og måtte bare slutte å snakke. Munnen min ble vekket av mange friske flott smaker, der det var både konsistens av knas og mykt, og mye krydder uten å være overbærende. Et annet tegn fra hele kveld: alt var på egget mellom balanse i smak og stoppet like før det ble for mye.

Neste rett var en strandkrabbesuppe med kamskjell. Vi fikk boller der kamskjell og risoni var skjult under et wanton-teppe, toppet med salat med svart trøffel, og en liten mugge suppe ved siden av, som vi selv helte over. Dette var kanskje kveldens topprett. Aroma av en deilig mild kraft av krabbe med trøffel var vidunderlig, og det viste seg og være 110% match med vår Pflatz riesling, særlig her som modenheten i form av litt petroleum fram og smeltet inn i smakene. Under wanton-noodelet var det en utrolig smaksrikt kamskjellskive. Her var det noen som forstå smakskomponenter så godt at de kunne kombinere så veldig mange elementer uten at det ble et problem, men heller en helhet. Mesterlig.

Glemte nesten at torsken ble servert med fish & chips. Litt fritert fisk i en egen skål med dipp og litt friterte potetskiver. Utrolig morsomt. Elsker fish & chips!

Så kom en bitteliten rett -- litt røkt ål med beluga kaviar i en suppeskje. Jeg elske ål og det var en deilig kontrast. Så kom torskeretten. En perfekt stekt torskebit med flotte grønnsaker: gulrot, erter, jordsjokk. Flott å få litt grønt her. Det hele var dekket med litt skum og forskjellige komponeneter som jeg ikke klarer å identifisere, og til slutt litt hvit trøffel. En himmelsk aroma og frisk mellompunkt i måltidet.

Etter en liten pause og med nå rødvin i glasset, fikk vi kalvebrissel. Jeg elsker brissel, og her fikk vi det servert på et spyd med litt potet, sjy og pynt. Igjen så er det vanskelig å huske alt som var på tallerkenen, men det gikk ned rimelig kjapt, alt var så godt at man ville ikke nyte maten, man fikk lyst til å bare jafse det ned! Min eneste kritikk her var at jeg ville at et større stykke brissel, men på den andre siden da hadde vi kanskje ikke overlevd kvelden.

Jeg har ikke nevnt smøret. Vi fikk underveis 2 typer smør: pisket fransk smør og foie gras-smør, med finger salt i to varianter: vanlig og med oliven. Nice touch.

Nå kom det pizza! En lun liten pizza på tallerknen som hadde mozerlla, pata negra, og selvfølgelig trøffel. Artig om ikke så mind-blowing som de andre rettene.

Nå begynte vi å faktisk bli ganske mette. Godt at bare "hovedretten" var igjen. Servert med litt selvironi med store lokk som ble løftet fra tallerknene. Her var det reinsdyrfilet, en liten "reinsdyrburger" med foie gras (min egen spesialitet!), litt foie gras og litt grønnsaker som tilbehør. Kjøttet var bare en liten skive, men vi hadde ikke klart mer, og du verden slik den smeltet i munnen. Her kom Volnayen virkelig til sin rett. Der de andre rettene var servert med litt "kaotisk" preg på asjetten, var elementene her lagt i mer av et geometrisk mønster, en interessant kontrast i seg selv.

Vi var klare for ost og dessert. Men her kom den eneste nedturen, i alle fall for meg. Jeg elsker ost, og fikk en liten skål med smeltet Comté "fondue" og Roquefort-sorbet. Hmmf. Jeg liker ost, og da mener jeg ren ost. Jeg vil ikke ha den smeltet og fryst. Jeg sa fra til servitøren var bare for å gi litt konstruktiv tilbakemelding, og da spurte ham med en gang uten å blunke om vi ville ha et ostefat. Vi kunne jo ikke si nei til tilbudet. Vi måtte vente lenge, tror jeg fordi de måtte temperere ostene fra kjøleskapet. Men når de kom fikk vi 4 deilige franske oster, med litt bite! Puy L'Evêque, en Pyrenee-ost, Epoisse og Roquefort. Så fikk vi skreddersydd til vårt ønske noe som ikke var på menyen og magisk kom frem, det var service det.

Til ost og dessert valgte vi en 1990 Tokaj fra Royal Wine Company, en deilig kraftig søt vin med noe tørket fruktpreg men ikke for mye "sherry"-smak. Desverre etter å ha skjenket 3 glass, var det et uhell, og flasken sank ned i isbøtte slik at den ble utvannet. Kelneren forklartet litt flaut situasjonen, og jeg ba jo om en ny flaske. "Om det hadde vært noen igjen..." lød svaret enda flauere. Vi beholdt Tokajen til første dessert og fikk en annen vin på huset til siste. Tragisk å ødelegge en god vin men godt løst.

Dessert var først en kombinasjon av sitronkrem, urte- og eplesorbet og kjeks. Party i munnen. Neste dessert var sjokolade. Her har jeg høye krav. Det var et sjokolade "egg" som man måtte slå med skjeen, som da var fult av flytende deilig kraftig sjokoladekrem. Det var bare fantastisk, og viste meg at de på kjøkkenet også forsto seg på sjokolade, ikke en liten kunst. Her fikk vi en rød Passito fra Piemonte, en fruktig og søt rødvin som ikke var enestående men som passet godt til.

Huff. Kaffe, og petits fours, som ble servert på et sjakkbrett. Humor til det siste. Vi var en av de siste til å dra, og det var årets siste kveld, slik at kjøkkenpersonalet begynte å feire litt juleavslutning selv. Mette og overveldet, vi spaserte hjem der vi måtte forfriske oss med litt Limoncello. Med meg hjem fikk jeg en liten gavepose med litt gravlaks. Den har jeg nå spist til frokost...

Var det den beste middagen noensinne? Kanskje ikke, men i alle fall en av dem. Og i alle fall den beste i Norge. I min bok overgikk dette Bagatell, og kan bare sammenlignes med Solvold der jeg har også fått flott komponerte måltider. Det var ikke et svakt punkt, ingen rett som bare var "så som så" og ingen problem med servicen som ikke lot seg løse. Dyrt, men verdt hver eneste krone. Jeg gleder meg til å se at de får Michelin-stjerne nr 2, og å dra tilbake et par ganger i løpet av neste år for å oppleve variasjon in menyen.